Tyrese Haliburtons comeback gir Indiana håp og store forventninger
Tyrese Haliburton gjorde comeback for Indiana Pacers i førsesongskampen mot Minnesota Timberwolves 7. oktober, nesten 16 måneder etter at han rev av akillessenen i sjuende kamp av NBA-finalen 2025. Den tidligere to ganger All-Star-guarden spilte 16 minutter, scoret 7 poeng og ga 6 assists i 123-112-seieren.
Kampen ble spilt i Ames i Iowa, på Iowa State University, Haliburtons alma mater. Det var en dobbel hjemkomst. Det var hans første kamp på college-arenaen på seks år. Studentene sto i kø kvelden før kampen for å få plass i studentsektoren og en gul t-skjorte med Haliburtons ansikt og teksten «Cyclone Hali». Det var også hans første syv minutter i en kamp siden skaden.
Med 4.27 igjen av første periode fikk Haliburton noe han hadde ventet lenge på: sin første pause på banen. «Jeg var sliten som faen», sa han med en latter etter kampen. «Men selv da kjentes det bare ut som: Herregud, jeg spiller igjen.»
På Indianas første angrep sendte en ivrig Haliburton en pasning uten å se opp, beregnet på Andrew Nembhard, rett ut over sidelinjen. Men på neste angrep løp han et 2-mot-1 sammen med Pascal Siakam, og avsluttet med en crossover og en 15 fots hopp. Det var hans første kurv på over ett år.
Forventninger og ambisjoner
Haliburton har ikke vært frisk siden han viste hva han kan i sluttspillet 2025. Da skapte han en av de største avslutningsseriene i NBA-historien, med et kamputjevnende eller kampvinnende skudd i alle fire runder.
Pacers ledet i første periode av sjuende kamp i Oklahoma City, før Haliburton rev akillesenen. Thunder vant kampen og seriene, og gikk inn i historiebøkene. Mens Haliburton brukte sesongen 2025-26 på rehabilitering, vant Pacers 19 kamper.
Det gjør Indiana til et av de mest gåtefulle lagene foran sesongen 2026-27. Pacers nådde konferansefinalen i både 2024 og 2025, men spillerne er nå spådd 42 seiere og en 10. plass i Østkonferansen, ifølge Basketball Power Index.
«Jeg bryr meg ikke så mye om det», sa Haliburton. «Hele laget kan kjenne seg igjen i det. Vi har alle følt sånn på en eller annen måte.»
Pacers er det siste laget som har slått de regjerende mesterne New York Knicks i en sluttspillserie. I en tøffere Østkonferanse enn den han forlot, er Haliburton fast bestemt på å bevise at Pacers kan ta tilbake sin plass på toppen.
«Å finne den magien igjen er ingen garanti», sa general manager Chad Buchanan. «Men kjernespillerne våre tror på hverandre. De føler at folk allerede har skrevet dem av. Det er det som har skjedd de to årene vi gikk langt i sluttspillet. Folk har bare kastet oss til side. Det er det som gir dem drivkraft.»
Et lag som vil glemme lite
Nullen midt på draktene var oransje, i samme farge som kanten på en drakt som var skyggelagt i blått i midten. Da Haliburton tok opp arket, flirte han avvisende.
«Hvem tegnet denne?» spurte han. «Oransje og blått på en Pacers-drakt?»
«Knicks-farger», sa kona hans, Jade, med et vitende smil.
Før treningsleiren har startet, besøkte familien Haliburton barn på Peyton Manning Children’s Hospital i Indianapolis. Haliburton var der som talsperson for Indiana Donor Network, for å øke bevisstheten om organdonasjon. De fem barna som var til stede hadde fått nyre transplantert.
Rundt et bord fikk Haliburton og barna, noen så unge som seks år, i oppgave å fargelegge. En livlig debatt oppsto umiddelbart.
«Hva er din favorittfarge?» spurte Haliburton bordvennene sine, og satte i gang en engasjert diskusjon.
«Rød!» sa en gutt. «Blå!» sa en annen. «Gul!»
«Regnbue!» sa en tredje, og det startet en ny debatt om hvorvidt alle fargene kunne regnes som én farge. Han insisterte på at de kunne det.
«Men finnes det en regnbuepenn?» spurte Haliburton, og presenterte spørsmålet som en fargebasert sjakkmatt. Da Haliburton sa at favorittfargen hans er grå, trakk barna seg unna. «Det hører man jo aldri, hva?» sa han med et smil.
Haliburton har brukt mye av det siste året i Indianapolis på prosjekter som dette. Tidligere i sommer hjalp han Pacers med å gi liv til den veldedige softballkampen, med spillere fra Indianapolis Colts og Indiana Fever. Fansen fylte Victory Field, et Triple-A-baseballstadion med 12 000 seter i sentrum av Indianapolis.
Haliburtons tilknytning til Midtvesten er dyp. Han er født i Wisconsin, og han møtte og friet til kona si i Ames. Båndet til regionen har bare blitt sterkere siden han ble byttet til Indiana i 2022. Derfor har han lagt så mye av seg selv inn i lokalsamfunnet.
«Jeg ser livet annerledes nå», sa Haliburton til reportasjen. «Jeg er bare takknemlig for å spille basketball igjen, og for å kunne gjøre alle de forskjellige tingene jeg kan gjøre i lokalsamfunnet. For når noe sånt skjer, er det som om hele livet ditt passerer revy.»
Rehabiliteringen
På sin første ferie noen måneder etter operasjonen kunne han knapt gå ned trappen i huset de hadde leid, og han trengte hjelp til å komme seg rundt da de dro. Kirurgen hadde advart ham, men virkeligheten traff ham likevel. Han gråt i dusjen.
«Jeg måtte forholde meg til å gå fra å være på toppen av verden til det helt motsatte på et øyeblikk», sa Haliburton.
«Det høres sprøtt ut, for det er en basketballskade, og uansett … det er en tidsramme. Du vet at du blir bra innen den tiden. Vi har de beste legene i verden, de beste terapeutene, alt sånt. Du vet at du blir bra, men det er skummelt.»
Han tilbrakte mesteparten av rehabiliteringen i Indianapolis, og satt på benken på kampdager, både hjemme og borte, selv da sesongen gikk nedover. Midt i rehabiliteringen fikk han også et alvorlig tilfelle av beltestrose. Han tok 30 kilo på seg og fikk kraftig hevelse i ansiktet som bivirkning av den sterke medisineringen. Sykdommen er svært smittsom, og holdt ham borte fra lagkameratene på sidelinjen. Det var nok en smell i en lang sesong.
«I ligaen, spesielt når en stjerne blir skadet, betyr det noe for neste år. Noen ganger følger de sin egen plan og tenker: Jeg må gjøre det som er riktig for meg», sa Buchanan. «Sånn er ikke Ty. Ty er innstilt på å finne ut hva laget trenger fra ham, i stedet for hva han trenger å gjøre for laget.»
Under den ensomme og krevende rehabiliteringen så han av og til på gamle høydepunkter.
«Bare for å kjenne noe», sa han. «Jeg kunne gjøre det før. Jeg savner den følelsen.»
Han så til og med tilbake på finalen i 2025, fortalte han. Fokuset hans var på kamp 4. Pacers ledet 2-1, men Thunder kom tilbake fra et underskudd på flere poeng i andre omgang, og Shai Gilgeous-Alexander scoret 15 av sine 35 poeng i de siste 4.38 minuttene.
«Kamp 4 kommer til å leve i hodet mitt for alltid», sa Haliburton. «Vinner du den kampen, endrer hele serien seg.»
Tanken fulgte ham mens han så laget gå gjennom den verste sesongen i klubbens historie. Han innså at mye av snakken rundt Pacers’ problemer handlet om ham, skaden hans, rehabiliteringen og tilbakekomsten.
«Alle synes alltid at sommeren er veldig lang», sa Haliburton. «Vel, jeg har hatt den følelsen i dobbelt, nesten tredobbelt så lang tid som alle andre.»
Et nytt kapittel
Haliburton vil ikke at Pacers skal glemme forrige sesong. Indiana endte med færrest seire i klubbens historie. Laget ble hardt rammet av skader tidlig, og begynte å posisjonere seg for et bedre draftvalg i andre omgang. Mot slutten av sesongen var laget bare et skall av det som gikk til finalen.
«Dere kan tolke [våre forhåndsrangeringer] som respektløshet, men samtidig må dere forstå at vi satte oss selv i den posisjonen med måten vi spilte på i fjor», sa Haliburton. «Det var standarder vi ikke innfridde, og dem må vi tilbake til. Og det er ingen hemmelighet at det var en tydelig nedgang i fjor.»
Treningsleiren har fokusert på å bygge opp de vanene igjen.
Kvelden før den første treningsdagen samlet laget seg hjemme hos Buchanan, på gulvet i den innendørs basketballbanen hans. Det har blitt en årlig tradisjon de siste fire årene, et øyeblikk der Pacers kan finpusse prioriteringene sine før sesongen starter.
Trener Rick Carlisle beklaget hvor lang sommeren hadde vært. Det var gått fem og en halv måned siden siste kamp i april, og enda lenger siden siste kamp med noe på spill.
«Gjenerobre» ble det nøkkelordet som gikk igjen under møtet.
Carlisle understreket hvor viktig det var å ha Haliburton tilbake, men advarte mot å se på ham som en frelser.
«Vi er et lag som er veldig avhengig av hverandre», sa Carlisle før kampen i Ames forrige uke. «Noe av det som gjorde oss til et spesielt lag under den veldig gode toårsperioden vår, var samholdet vårt, økosystemet vårt og avhengigheten av hverandre.
«Vi blir alltid bedre som summen av alle delene.»
Mesteparten av kjernen i Pacers er den samme: Haliburton, Siakam, Nembhard og Aaron Nesmith. Men Ivica Zubac ble hentet inn for å erstatte Myles Turner, som har forlatt klubben, i en handel før trade-fristen. Den handelen endte med at Indiana mistet draftvalget nummer fem.
Interne kilder sier at Pacers er overbevist om at handelen vil hjelpe dem å åpne mesterskapsvinduet igjen. De erkjenner også at Zubac, som spiller nærmere kurven, vil gi andre styrker enn Turner, en senter som strekker forsvaret med tredjepoengsskudd.
«Vi har en flott trener som finner ut av ting», sa Buchanan. «Det er en styrke hos ham. Hvis ting ikke går bra, og vi ikke spiller godt, eller hvis [Zubac] ikke passer inn, så tilpasser han seg.»
Tilpasningen til Zubac kan ta tid, og det samme gjelder samspillet mellom ham og Haliburton. De har slitt med timingen i pick-and-roll tidlig i førsesongen, og Haliburton runder ofte hjørnet før den nye senteren får sjansen til å rulle.
«Han er så ivrig etter å bevise seg for folk. Han hater at folk sier at han må ha tålmodighet. Han hater det», sa Buchanan. «Han sier: Jeg har vært ute i 16 jævla måneder. Jeg er klar til å spille. Han er åpenbart veldig selvsikker, men jeg tror fortsatt at det blir en opptrapping for ham, for å få følelsen, flyten og rytmen tilbake.»
Tidlige tegn
Haliburton beveget seg til tider som sitt gamle jeg, men vekstsmertene var tydelige i kampen hans tilbake.
Han sammenlignet seg selv med en rookie, som spilte for fort og måtte senke tempoet for at angrepet skulle finne rytmen. Han vrikket til høyre ankel under kampen og satt over neste førsesongkamp, men en MR-undersøkelse bekreftet at akillesenen var uskadet.
«Jeg var veldig klar for å være der ute, spent, men jeg må bare senke farten litt», sa han. «Det er mye forbedring å gjøre, både på min side og på lagets side. Men jeg gleder meg bare over å være tilbake på gulvet.»
Flere øyeblikk i gymsalen denne sommeren ga ham grunn til selvtillit.
En ettermiddag i slutten av juli, 13 måneder etter operasjonen, tok han én driblings og kastet ballen opp mot kurven. Mens han jaget etter den, spratt ballen like kort av kurven inne i Pacers’ treningsanlegg. Oppover-banen var så høy at den nesten tok ham høyere mot kurven enn han har vært på flere år. Midt i luften krysset han ballen mellom beina, steg mot kurven og satte ned en dunk med høyre hånd, mens flere ansatte i Pacers’ stab slapp løs et kollektivt skrik.
Men det var Haliburton som skrek høyest, og han ga utløp for mer enn ett års oppdemmet frustrasjon.
Han hadde en løpende veddemål med Erik Huddleston, Indianas styrke- og kondisjonstrener, om at han kunne hoppe over etterøkten sin hvis han fullførte dunken, som de kalte en Eastbay.
Det er en dunk Haliburton ikke hadde gjort regelmessig siden han var en 20 år gammel rookie.
Senere la han ut en video av dunken på sine sosiale medier, og budskapet til resten av ligaen var tydelig.
Dunken viste Haliburtons spektakulære comeback, men et mer stille øyeblikk en måned senere sendte et enda tydeligere signal.
Før sesongen startet, hadde Pacers-spillerne en minicamp i Los Angeles.
Under en treningskamp falt Haliburton i gulvet. For noen måneder siden ville alle i hallen ha blitt stille og ventet på at han kom seg opp, slik det skjedde den kvelden i Oklahoma City.
Men denne gangen skjedde ingenting. Han kom seg opp. Spillet fortsatte.
«Det», sa han, «får meg til å føle meg normal igjen.»
