En håndsrekning

Det mangler noe i oss alle – en bit som er borte. Det er en liten sort flekk eller et mørkt felt der inne

For Walter Black (Mel Gibson) har det mørke feltet vokst en stund. Han føler seg maktesløs i møte med det, og kan bare se hjelpeløst på mens det fullstendig omslutter han. Han takler ikke livet og misliker personen han er blitt. Istedenfor er det enklere for han å trekke seg tilbake, og han slutter å være produktiv. Han driver av gårde, gjør alt på rutine, og bare eksisterer. Som far er han fraværende, som ektemann er han upålitelig, og som sjef er han uinspirerende. Det er i denne tilstanden vi møter han i åpningsscenen i filmen, der han flyter av gårde på en luftmadrass med et glassaktig uttrykk i ansiktet. Men når selvmordsforsøket hans går galt griper Walter til beveren, en hånddukke han har funnet i en søppelcontainer. Dette er hans forsøk på å ta del i livet igjen, men å gjøre det på avstand – og derfor bruker han hånddukken med Cockneydialekt til å kommunisere med alle han møter. Han tror at den mørkere siden av naturen hans er så hinsides all hjelp at alle, han selv inkludert, må holdes borte fra den.

Så snart beveren kommer inn i bildet forvandles Walter som person, og ting begynner å bli bedre. Han leker med sin yngste sønn, han blir en oppmerksom ektemann, og han tar firmaet sitt til nye høyder med oppfinnelsen sin. Det kan på en måte se ut som om han oppnår evnen til å ta del i livet igjen, om enn bare på en overfladisk måte, fra tryggheten i skjul bak en pelskledd hånddukke. Men ettersom han ikke tar tak i det egentlige problemet, sin mentale sykdom, bare i symptomene, begynner ting langsomt å forverres bak farsen han nå lever.

Regissør Jodie Foster skildrer kløktig utviklingen av beveren fra hånddukke til person, både i Walter sin bevissthet og i publikums oppfatning. I noen scener er Walter utenfor bildet, og det blir vanskelig å huske på at beveren faktisk er en fortrengt side ved Walters egen natur som endelig får komme til utrykk på en destruktiv måte. Beveren virker nesten å være et eget vesen med en iblant illevarslende oppfatning. Som Walter/beveren uttrykker det,

Vi begynner å se på oss selv som en boks vi er fanget i, og hvordan vi enn prøver å slippe ut – selvhjelp, terapi, stoff – synker vi bare dypere og dypere ned. Den eneste måten vi virkelig kan bryte oss ut av boksen på er å bli kvitt hele greia … Jeg mener, det var du som bygget den i utgangspunktet. Hvis folk rundt deg bryter deg ned, hvem trenger dem da? Kona di, som later som om hun elsker deg; sønnen din, som ikke kan fordra deg – jeg mener, gjør slutt på lidelsene deres!

Noen ganger lager vi en buffer mellom oss selv og svakhetene eller feilene våre. Men hvis vi ikke er forsiktige, kan den bufferen faktisk bli en svakhet. I Walters tilfelle gjør den røytende beveren mer skade enn gagn. En stund ser det ut som om hånddukken faktisk hjelper han, men når kona hans Meredith (spilt av Foster) finner ut at beveren ikke er et terapeutisk virkemiddel psykiateren har foreslått, innser hun at han har blitt en fare for seg selv. Walter nekter blankt å kvitte seg med beveren, og blir istedenfor vitne til at kona og barna hans flytter ut. Interessant nok er Walter i denne tiden under den oppfatning at hånddukken ’tar seg av’ han, og likevel er det hånddukken som holder han tilbake så han ikke går etter dem som er mest glad i han. Med tiden innser Walter at han blir nødt til å velge mellom beveren og familien sin; han trenger en ny start, og da må det et absolutt brudd til, og han må gi avkall på en av dem. Så ved et drastisk steg tar Walter en avgjørelse som endrer kursen for livet hans. Det leder han også til å forsones med familien sin og – med deres støtte – til å ta tak i det som har med hans mentale helse å gjøre.

Marc Lee fra The Telegraph gir et bilde av filmens kvalitet i sin anmeldelse, der han beskriver den som ‘mørk og foruroligende, men også morsom, med en vinnende, sær sjarm’1. Han berømmer Fosters dyktighet som regissør ved at hun klarer å holde den fine balansen mellom beskrivelsene av de komiske og de dystre aspektene ved historien. Mens filmen mottok en hjertelig timinutters stående applaus når den ble vist på filmfestivalen i Cannes, åpnet den til varierte anmeldelser fra filmkritikere, muligens på grunn av negativ presseomtale omkring Mel Gibsons privatliv. Kanskje rollen som Walter Black, et forstyrret og deprimert individ, lå for nært opp til Gibsons nylige feiltrinn i det virkelige liv.

The Beaver bekrefter nok en gang ideen om at vi har så godt som null kontroll over hva som skjer oss, at vonde ting skjer med gode mennesker, og at smerte er en del av livet, - med den åpenbare moralen at virkelighetsflukt ikke er svaret. Å ignorere problemer gjør ikke at de forsvinner; å innrømme at de finnes, derimot, er det første skrittet i retning av en løsning. Det er en smertelig sannhet bak Walters ord, en lengsel etter en ny start, som han sier i et intervju,

Vi når et punkt der vi, for å komme oss videre, må starte med blanke ark…
Å begynne på nytt er ikke sprøtt. Det er sprøtt å være fortvilet og gå rundt i halvsøvne, nummen, dag etter dag etter dag. Det er sprøtt å late som om en er lykkelig. Å late som om tingene nå er slik de må være hele resten av ditt elendige liv.

Dette ropet om hjelp er ikke bare Walters rop, det gir gjenlyd fra hele menneskeheten. Og ifølge Bibelen er Jesus den eneste som har kommet med et tilfredsstillende svar på dette desperate ropet. Jesus tok et drastisk skritt og døde på korset i vårt sted, tok straffen for vårt opprør, og gjorde Guds tilgivelse tilgjengelig for oss. Når vi kommer til Gud og innrømmer at vi har gjort ting på vår egen måte, og at vi ønsker å ta imot den åpne invitasjonen til fellesskap med Jesus, sier Bibelen at fortiden vår blir slettet ut og Gud tilgir vår ulydighet. Han tilbyr oss en splitter ny start, og denne gangen vil han lede oss gjennom livet. I lys av dette tilbudet virker det sprøtt å fortsette å være fortvilet, å fortsette å leve livet på overflaten, å fortsette å late som om ’Alt kommer til å bli bra,’ slik Walters sønn sier det. Gjennom Jesus Kristus har vi nå tilbudet om å snu livet vårt, men til syvende og sist må det være vårt valg.

Og når alt kommer til alt: hvem av oss ville vel ikke gitt sin høyre arm for en ny start?  

Skrevet av Rebekah D’Souza i Damaris England. Oversatt til norsk av Ingebjørg Hitland