20 år gammel Baby

 

Mange mente at Achtung Baby var den platen der U2 mistet sin tro. Tvert imot kan man se at Achtung Baby stiller flere spørsmål til hva tro er i en materialistisk, postmoderne verden.

Leserne av magazinet Q har nylig kåret U2 til “The Greatest Band of the last 25 years”. Bandet har nettopp avsluttet den høyst vellykkede verdensturnéen U2360°. På turnéen spilte de inn rundt fire milliarder kroner, som hovedsakelig kommer fra de over syv millioner solgte billettene. Konserten i Pasadena Rose Bowl i California gav alene nærmere 54 millioner kroner, og ble sett av over ti millioner på en direkte global overføring på YouTube.

Suksessbandet U2 er både elsket og hatet, og som det alltid har vært stilles det for tiden spørsmål ved bandets framtid. Spørsmålet stilles like mye internt i bandet som eksternt, og ikke minst av bandets frontfigur, Bono.

Det minner veldig om situasjonen U2 befant seg i for litt over 20 år siden da de begynte å jobbe med det som er omtalt som bandets viktigste utgivelse, ‘Achtung Baby’. Platen feires i disse dager med en spesialutgivelse og en medfølgende dokumentarfilm, From the Sky Down regissert av Davis Guggenheim (En ubehagelig sannhet, 2006’).
Filmen er en vellaget tilbakeblikk på arbeidet med utgivelsen. Guggenheim utforsker spesielt utfordringene fra den tiden. Gamle opptak og nylig intervjuer med bandet viser oss tydeligere enn før sprekkene som vokste i bandet. På det tidspunktet hadde U2 erobret USA, og var allerede ansett å være blant verdens største og viktigste grupper.
Særlig Bono var svært engasjert i mange kampanjer og en høylytt frontfigur. U2 var og er ukomfortable med å bli misforstått og beskyldt for å være stormannsgale. Men på det tidspunktet var det nok både sant og usant. Ifølge Bono ble Achtung Baby dreiepunktet. Kunne de gå videre eller ikke? Bandet trengte å se seg selv og verden på en ny måte. De måtte gjenoppdage gløden med å være kreative artister og de valgte en skarp, mørk og ironisk vinkling. Samtidig satt de sine interne problemer på dagsorden, og brettet dem ut for en hel verden. På den måten ville de vise sine svakheter. De mente aldri å profilere seg som perfekte.

Achtung Baby var ment å belyse problemene fra en alternativ og til dels skøyeraktig vinkling. Målet var ikke å oppklare alle misforståelsene. Hele platen er preget av en annerledes oppbygging, som skulle være ‘vanskelig’. Medprodusent Brian Eno, sier i en artikkel i Rolling Stone at stikkordene på platen var “…rølpete, mørkt og industrielt (positivt) og ærlig, høflig, søtt, rettferdig og “rett frem” (negativt). Men dette betyr ikke at dette representerte U2 sitt livssyn. Det var heller ideer som måtte reflekteres over og utfordres.

Sannsynligvis den mest misforståtte av alle låtene på Achtung Baby er klassikeren ‘One’. I “U2 by U2” forklarer gitaristen Edge at sangen handler om forhold der mennesker sårer hverandre men samtidig får “bære hverandre” (get to carry each other). Sangen gir som mange andre av sangene fra platen et glimt av nåde, men gjør det på samme tid klart at relasjoner er ustabile. Bono har flere ganger uttrykt overraskelse over at sangen brukes i bryllup.

At mange i omverdenen misforsto albumet Achtung Baby er nok ikke noe stor overraskelse, men at fanbasen til U2 ikke fikk de mange store tankene under overflaten kan man undres litt mer over. Mange mente at Achtung Baby var den platen der U2 mistet sin tro. Tvert imot kan man se at Achtung Baby stiller flere spørsmål med hva tro er i en materialistisk, postmoderne verden, hvor religion stadig har tatt troens plass og tømt begrepet ‘kristen’ for innhold.

Sangen Acrobat uttrykker den vanskelig situasjonen Bono befant seg i, å lengte etter felleskap med andre troende, men på samme tid føle seg ubekvem med hvordan kirken hadde blitt: ‘And I'd join the movement if there was one I could believe in/ Yeah I'd break bread and wine/ If there was a church I could receive in/ 'cause I need it now'.

Med referanse til de første kristne har Bono sagt at U2 “tegner sin fisk i sanden”. De som vil kan se spor av troen, og sanger kan forstås på mange forskjellige nivå. Turneen i forbindelse med Achtung Baby het ZOO TV. Her utfordret bandet på alle kanter, med skarpe kommentarer rettet mot en medie-fiksert og dreven verden.


Ironien var dratt enda en hakk lengre med Bonos nye personer ‘The Fly’, en pop-artist; ‘Mirrorball Man’ basert på Amerikanske TV evangelister, og ‘Macphisto’, en djevel. Disse nye maskene ga Bono muligheten til å kritisere, gjøre narr av, og på en ofte diskré måte latterliggjøre hyklerske, overfladiske og usosiale holdninger i samfunnet. Men over tid skjønte Bono at ikke alle hadde fått alt dette med seg.

I boka ‘Walk On’ skriver Steve Stockmann om en jente som midt i en konsert ble tatt opp på scenen for å danse med Bono. Midt i konserten spurte hun ham direkte om han fortsatt var troende siden han kledde seg ut som djevelen. Bono spurte jenta om hun hadde lest CS Lewis ‘Djevelen dypper pennen’, fordi det var her han fikk filosofien ‘mock- the- devil- and- he- will- flee- from- you'.

Bono ville utfordre populærkulturen. Selv om hun fikk en forklarende og tilsynelatende beroligelse at alt fortsatt var bra og under kontroll, trengte Bono kanskje å tegne sin fisk med litt bredere penselstrøk. Stockmann noterer at i videoen til singlen ‘Hold me, thrill me, kiss me, kill me’, er det mange referanser til samtalen med jenta på konsertscenen.
Når det er sagt var ikke alt vel med Bono og gjengen – men de bestemte seg for å synge om det og å være åpen og utfordrende om det – for å skape diskusjon. Som Eno skrev i Rolling Stone ‘Det er et album med musikalske motsetninger, med følelser som ikke skulle eksistere sammen, men som likevel framstår troverdige.’

Det er ikke vanlig at livet er pent og ryddig, og det gjelder like mye for troende som ikke troende. 20 år senere ser det ut som U2 går gjennom en ny runde med dype spørsmål om retning og relevans. Det skal bli spennende å se hva som kommer ut av denne malstrøm. I mellomtiden er 20 år gamle Achtung Baby fortsatt en like interessant kommentar til populærkulturen.  

Denne artikkelen er skrevet av Chris Wales (førsteamanuensis ved Mediehøgskolen Gimlekollen og stor U2 fan. Artikkelen stod på trykk i Dagen 3/11-11 som et Kulturblikk. 

Relevante tekster



 
Tittel:20 år gammel Baby
© Damaris Norge AS 

Ansvarlig redaktør: Margunn Serigstad Dahle (margunn s.dahle@damaris.no)


 
 

Nivå