Musikk, meninger og marked

 

Mange av oss tror vi har selvstendige tanker. Vi kan angripe bruk-og-kast-samfunnet og markedskreftene i foredrag, i studiegrupper og debatter. Deretter går vi til nærmeste musikkforretning og kjøper CD'en som ligger øverst på hitlisten.
Desto sterkere meninger enkelte har og mer bevisste de fremstår, desto morsommere er det å gjøre en av de mest avslørende testene på selvstendighet. For vis meg din musikkhylle og jeg skal si hvor kreativ, tenkende og original du egentlig er! Akkurat dette er selvsagt en test kun for de som er noenlunde opptatt av å lytte til musikk. Da spiller ingen rolle om det du liker best er klassisk, jazz, pop, rock, rave, grunge, ambience, jungle eller dance. Det er utvalget innen genren - og hva du eventuelt vil lytte til utenfor den genren du liker best - som røper hva du står for. 

Gjemte alternativer

Det er ikke alltid jeg vet om jeg skal le eller gråte når jeg møter politikere som tar avstand fra et gjennomkommersialisert samfunn, fra markedsmanipulering og selgeres suggesjon. For avstanden mellom liv og lære blir for overtydelig når man ser musikkhyllen. Det er ikke det at man kjøper mye musikk og dermed kanskje bruker mer penger på dette området enn man burde. Det er rett og slett at man faller pladask for de mest elementære markedtricks og gladelig kjøper den siste innspillingen enten vi snakker om Eidsvåg eller Eminem, Andsnes eller AHA, Robert Williams eller Kings of Convenience. Nå er ikke poenget at disse er så dårlige. De gir ofte ut bra og interessante ting. Men det er betenkelig.at det så sjelden finnes alternativer til disse og andre listetopper selv i de mest “bevisstes" hyller.

Årsaken er selvsagt eksponering. Egentlig er det unødvendig å si at musikk og artister det skrives om, som spilles i radio og på TV, som skrytes opp i skyene i VG og Vårt Land ikke trenger å være det beste. Det trenger ikke engang å være det du ville ha likt best om du hadde kjent alternativer. Radio og aviser og oversvømmes av nye utgivelser, og lar seg for lett styre av de artister som plateselskapene vil profilere. Dette gir seg utslag i hva man spiller og skriver om. Og dermed i hva akkurat du kjøper. Og selv om det selvsagt finnes radiostasjoner og tidsskrifter for helt annen musikk (jeg antar du på rappen kan ramse opp en 4-5 slike) når ikke det spesielt mange.
Skulle jeg finne på å si at den beste rockekonserten i Norge noengang var med Gentle Giant på Chaetau Neuf i 1975, er det ikke mange som vil tro meg. For det første har man aldri hørt om gruppen. For det andre er det tredve år siden. Og for det tredje er den ikke  nevnt i oppslagsverk om rock. Men jeg håper at du ikke lar slike kriterier avgjøre hva som er riktig eller godt. Da er du virkelig i klørne på markedskreftene. Gå i en platebutikk og hør på Gentle Giants «Free Hand» eller «Three Friends» og det kan være du begynner å ane hva du har gått glipp av.

Langs allfarvei

Sannheten er dessverre at vi lar oss styre med strømmen - omtrent uansett hva vi liker å høre. Det har alltid forbauset meg at så mange jeg kjenner som hører på klassisk har så liten bredde i utvalget. Man finner selvsagt Mozart, Grieg, Vivaldi, Bach og Beethoven. Og noen av de mest omtalte nyere kirkekomponistene eller minimalistene. Men hvor mange går og kjøper seg den seneste innspillingen med Mussorgski, Bartok eller Purcell. For ikke å si Ginastera, Janacek, Cherubini eller Penderecki?
Generelt har det alltid undret meg at noen tror at det som er verdt å høre på av musikk er det som befinner seg på hitlistene eller omtales i avisene. Og at selv de som teoretisk vet at det ikke er slik i så liten grad prøver å lete etter alternativer. For hvis man virkelig mener at markedskreftene og reklameindustrien hverken representerer sunnhet eller sannhet, bør vel det være grunn til å undersøke om det kanskje finnes annen bra musikk enn den man fores med til daglig? For ikke å si musikk som er langt bedre?
Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen hadde en tankevekkende kronikk i Dagbladet for noen år siden. Hans erfaring var at de fleste oppfattet Peter Gabriel som et av ytterpunktene for nyskapende og radikal rockemusikk. Og Gabriel er selvsagt bedre og mer kreativ enn det meste annet du hører om. Men det betyr ikke at han er spesielt original i forhold til det du ikke hører om. Hylland Eriksen presenterte deretter en rekke musikkformer og artister som virkelig er kreative, som tar store sjanser og lager musikk som vil bli stående på en helt annen måte enn det meste av døgnfluene - når den en gang blir gjenoppdaget av forskerne.

Kynisk

Hvor mange har hørt om f.eks. Henry Cow eller andre av Canterbury-kunstnerne? Hvor mange har lagt seg ned i et mørkt rom og latt Yes fortelle "Tales From Topographic Oceans"? Hvor mange setter seg spontant til med King Crimson og deres "Red"? Hylland Eriksen viser at banebrytende artister som utforsker og lanserer nye musikkformer i liten grad synes som interessante for pressen. Det gjelder både det som lages i dag, og omtaler av det som fortsatt står som monumenter fra noen tiår tilbake.
Og vær klar over at motsetningen ikke nødvendigvis går mellom «tilgjengelig» og «utilgjengelig» musikk. Det er ikke slik at det alltid er den abstrakt utilgjengelige som ikke blir omtalt. Det er mye mer det at plateselskaper og moteretninger bestemmer hva som skal være in å like til enhver tid. Faller noe utenfor rammen av etablert smak er det ikke lett å bli hørt. Det viktigste synes også for mange selskaper at musikken må være så tilgjengelig og fengende at folk løper og kjøper den fort. Og den må være såpass lite slitesterk at man blir lei og løper like fort når neste hit dukker opp. Dette er en kynisk utnyttelse av vårt grunnleggende behov for å høre på musikk, med alt det innebærer av å uttrykke kjærlighet og frustrasjon, få trøst i vår nød og møte skjønnhet og kreativitet, som skapt i Guds bilde. Det burde faktisk få en og annen kristen idépolitiker til å reagere. Om ikke annet så ved å velge å høre på annen musikk.
Nå er det lett å kritisere så lenge man ikke er konkret. For å forene det nyttige med det behagelige skal jeg derfor presentere en plate litt mer i detalj, og da en plate jeg liker å skrive om. Her kunne jeg valgt mange forskjellige. Det finnes f.eks. mange ukjente klassiske komponister som fortjener oppmerksomhet. Her anbefales imidlertid flotte tidsskrifter som gjør den jobben langt bedre enn meg, bl.a. "Classic CD" med vedlagte CD'er.

Musikkens muligheter

Jeg vil i stedet fokusere på en gruppe og en plate som har hatt 35 års jubileum nylig.
I det hele tatt er Emerson, Lake & Palmers debutplate av samme navn fortsatt like mektig. Det er den mest varierte platen jeg kjenner. Den representerer en periode i rocken (eller hva man skal kalle det) da det var lov å være god til å spille og komponere.  Den solgte ikke så verst da den kom ut, men er senere gått i glemmeboken. Men den representerer i dag et stykke antikommerialisme av de sjeldne. Hører du på den vil du begynne å ane hva effektiv markedsføring har ødelagt av musikalske muligheter.
Som barn av de radikale og psykedeliske 60-årene åpner ELP med «The Barbarian», et stykke som kanskje mer enn noe handler om den vestlige kultur under Vietnam-krigen. Gruppen sprenger i vei med rå overstyring av hammondorgel, deretter et intenst parti på  piano, bass og trommer. Vi erfarer at nytolkning av klassisk musikk (her et av Bartoks pianoallegroer) kan være mer enn å legge på trommer.


Neste stykke (merk at her brukes ikke ordet "låt") - «Take a Pebble» - er en total kontrast. Vi opplever en vakker og vemodig ballade for jazz-trio, med en avdempet improvisasjon på piano og gitar i midten. Det er en nostalgisk lengsel etter verdier som blir borte i dagens byer og business, for ikke å si katastrofer og krig.
«Knife Edge» gir igjen en helt ny stemning, der komponisten Janacek, Bach-partier, dyster sang og tung bass blir et oppgjør med storbyens kynisme der vi alle lever på en knivsegg. Musikken dør ut når strømmen går i studio.
Vi løftes så over til akkustiske instrumenter, i en helt annen uttrykksform. I «The Three Fates» spiller Emerson orgel og piano med seg selv, i klassiske og jazz-inspirerte improvisasjoner. Andre skulle senere gjøre tilsvarende på hele konserter og trippel-LP'er. Her opplever vi imidlertid en artist som ikke forlyster seg i timevis med sine fingerkunstner, men lar det bli med en vakker vandring og fortjent pause mellom to elektriske stykker på platen.


For med «Tank» er vi tilbake i en oppjaget og truende virkelighet når vi kastes over i jazz-rock-funk, med fokus på Palmers tromming og Emersons synth.
Før albumet avsluttes med igjen en helt annen type musikk.
For med «Lucky Man» roes alt ned med en naiv vise, som nettopp ved blandingen av barnlig melodi og tekst blir en sår sang om krigshelter og hvor «heldige» de egentlig er. Den avsluttende improvisasjonen ble forøvrig en døråpner for datidens nye instrument, synthesizeren. Emerson selv spilte noe på sparket for å sjekke instrumentet, men produseren lot tapen gå. Dette skulle komme til å inspirere mange til å begynne med dette merkelige instrumentet. Det er faktisk en av de melodibiter som har endret musikkverdenen mest. Og likevel har du aldri hørt om den.

Oppgjør

Nå er ikke meningen å si at denne platen er den eneste eller det beste alternativet til dagens markedskrefter. Men det er uten tvil et av de beste eksempler jeg kan komme på, hvis jeg da ikke skal begynne med virkelig annerledes musikk. Og den står som et klart eksempel på hvor tilslørende reklame og profileringer kan være. Hvis du i dag hører at en plate er "nyskapende og variert" hjelper det å ha ELP i bakhodet. Og skulle du i tillegg komme til å lese et rockeleksikon eller noe slikt som uttaler seg negativt om gruppen eller andre virkelig banebrytende artister, er det greit å vite hva de egentlig står for. Og at det selv innenfor rocken er mulig å sprenge seg ut av det tradisjonelle rhytm & blues-kompet og fortsatt få det til å svinge i hele kroppen.


Skal vi klare å påvirke vårt samfunn mer enn det påvirker oss, eller ihvertfall så mye at det betyr noe fra eller til for ettertiden, kan det være nyttig å ha evne til å tenke selvstendig. Alle som tror de forstår hvordan vi formes av marked og moter bør gjøres oppmerksom på musikktesten. Og våge seg på et aldri så lite oppgjør.

Av Bjørn Are Davidsen
© Bjørn Are Davidsen
 

Relevante tekster




© Damaris Norge AS 

Ansvarlig redaktør: Margunn Serigstad Dahle (margunn s.dahle@damaris.no)


 
 

Nivå