Lily Allen - It's Not Me, It's You

 

 

På leting etter svar?

Lily Allen omtales som en av de mest frittalende, freidige og skamløse popartistene for tiden. Hun ytrer seg om samfunnets uuttalte regler med sjokkerende frimodighet, samtidig som hun dekker over den kvasse tonen med sin sukkersøte sangstemme. Denne indre kontrasten utgjør en dobbelthet for lytteren, hvor tekstene synker inn saktere enn melodienes muntre overfladiskhet. Dette er absolutt tilfelle også i hennes siste album; It's Not Me, It's You.

Allens sanger er i stor grad deskriptive og ofte pessimistiske beskrivelser av livet. It's Not Me, It's You strekker disse grensene enda lenger. Allen har aldri vært redd for å uttrykke sine meninger, men dette siste albumet tar opp et videre spekter av temaer og aktuelle saker enn noen gang tidligere; alt fra rasisme og narkotikaavhengighet til kjendiskulturen, Guds eksistens og tv-middager. Med andre ord; It's Not Me, It's You er Lily Allens mest mangfoldige album så langt. Selv om hun fremdeles uttaler seg om sine opplevelser som ung kvinne som ofte opplever komplekse og smertefulle relasjoner, begynner hun også her å stille de store spørsmålene og søker svarene på livets eksistens gjennom sangene sine.

Hva forsøker hun så å formidle gjennom dette albumet? Vel, i utgangspunktet kan det synes å være litt av alt mulig. Hun nyter fremdeles den ømme skjønnheten ved et nytt kjærlighetsforhold i "Who'd have known", som uttrykker alle de velkjente følelsene av begeistring og usikkerhet. Men allerede i sangen før denne, skjeller hun ut - med sin søteste stemme - en tilsynelatende trangsynt, homofobisk fanatiker. Hennes budskap er med andre ord blandede. Et tema som imidlertid går igjen i tekstene hennes, er ensomhet. Denne sterke følelsen og lengselen etter noen å dele livet med, er noe mange unge kvinner kan kjenne seg igjen i, noe som viser Allens evne til å peke på sentrale behov i sin egen generasjon.

Av alle sangene på albumet hennes, er hiten "The Fear" den mest kjente. Den utforsker omfattende temaer som preger kjendiskulturen og samfunnet vårt generelt. Allen belyser vår enorme konsumertrang, som styres av vårt begjær etter penger og suksess - som bensin på et bål. Sett sammen med hennes utsagn om den skjøre populariteten vi søker, og den generelle moralske tvetydigheten rundt oss, oppdager vi at Lily Allen produserer mer enn kun overfladisk, enkel "feel-good music". Hun retter søkelyset mot seriøse, aktuelle tema, for eksempel når hun i "The Fear" synger:


"I don't know what's right and what's real anymore. I don't know how I'm means to feel anymore. When do you think it will all become clear? "Cause I'm being taken over by the fear."

Vi lever i verden hvor rett og galt er blitt fullstendig subjektive konsepter. Livene våre styres av et samfunn som forkynner at penger, suksess og makt er veien til lykke, selvrealisering og tilfredsstillelse. Allens sanger avslører den overfladiske og grunnløse kjernen i dette budskapet, men samtidig er hun usikker på hvor hun alternativt kan rette blikket. I stedet spør hun; "Når tror du alt dette vil bli klart?"

Hun fortsetter med å si; "I am a weapon of massive consumption, and it's not my fault, it's how I'm programmed to function." Dette er noe mange av oss kan kjenne oss igjen i. Vi tillater oss selv å bli definert ut fra noe så overfladisk som materielle ting, som en ny mobiltelefon eller de siste moteklærne. Men dersom disse tingene i bunn og grunn ikke gir meg min identitet, og tilfredsstillelsen uteblir, hvor søker vi da?

Allen belyser videre svakheten ved å rette blikket mot utseendet vårt i stedet for det vi eier. I en ertende tone rettet mot vanviddet som preger kjendisers opptatthet av utseendet, synger hun; "I'm not a saint, but I'm not a sinner. Now everything's cool as long as I'm getting thinner". Trangen til å ha den perfekte kroppen er noe som preger både gutter og jenter i vårt samfunn. Mens hun gjør narr av dette, avslører Allen enda en velkjent oppfatning i samfunnet vårt: vi er alle gode mennesker. Vi er kanskje ikke perfekte, men vi kan da ikke kalles syndere! Det ordet har så fordømmende betydning i vårt samfunn at ingen har rett til å tillegge meg denne beskrivelsen.

I et samfunn som i utgangspunktet blankt avviser moralske absolutter, blir de derimot vektlagt som viktige når vi selv er offeret. Hvem kan bestemme hva som er rett og galt? Vi nekter å gi denne retten til våre venner eller bekjente, i stedet vil vi holde den for oss selv. Men når en da møter motgang, hvilken rett har jeg til å karakterisere noen som synder eller syndfri? Hvordan kan vi dømme? Kanskje er det slik at vi trenger en høyere autoritet til å sette standarden.

En annen sang som skiller seg ut på Lily Allens album, er "Him". Denne sangen stiller store, eksistensielle spørsmål og uttrykker avgjørende oppfatninger om Gud - dersom han eksisterer. Allen grubler rundt Guds personlighet og integritet. Hun spør; "Do you think he's driven his car without insurance? Now, is he interesting or do you think he'd bore us?" Allen går videre til å undre seg over ulike temaer fra Guds perspektiv; “If there is some kind of God, do you think he's pleased, when he looks down on us I wonder what he sees". Hun lurer på hva Gud synes om oss mennesker, om deg og meg. Allen hevder i sangen "The Fear" at hun er verken syndig eller syndfri, så hva betyr det for henne? I følge henne selv er hun generelt en god person. Men hva om det er Gud som setter standarden? Allen er ikke helt sikker, særlig når hun synger at Gud faktisk har "lost the will, he can't decide, he doesn't know what's right or wrong, but there's one think he's sure of this has been going on too long." Om vi legger til side antakelsen om at Gud er ubesluttsom og forvirret, viser Allen forståelse for en viktig sannhet; vår verden er preget av kaos, menneskeheten har satt seg selv i en trist situasjon, og fra Guds perspektiv ønsker han ganske sikkert å gjøre noe med det. Sangen slutter med frasen: "This has been going on too long", nesten som et spørsmål til Gud om hvorfor han ikke har grepet inn. Det får meg til å undres over hvordan Lily Allen ville reagert på den historiske personen Jesus, som - i følge Bibelen - var Gud selv i en menneskekropp som kom til jorden, og handlet med hensikt om å gjøre slutt på kaoset og den moralske tvetydigheten vi alle opplever, og for å gjøre det mulig for oss å ha en relasjon med han i dag.

Lily Allen spør; "Do you think he's any good at remembering people's names?" Kanskje uttrykker hun her et håp om at dersom Gud faktisk finnes, så ønsker han kontakt. Bibelen viser oss at når Jesus kom til jorden, demonstrerte han Guds gjennomtrengende relasjonelle karakter, som en som kjenner og elsker oss som enkeltmennesker. Jesus døde slik at vi kunne ha en relasjon til han og motta frelse gjennom hans verk. I en moralsk tvetydig verden hvor vi ikke tør å hevde en universell sannhet, sier Jesus; "Jeg er sannheten" (Joh 14,6). Og i en verden hvor vi lengter etter kjærlighet og aksept, sier Bibelen: "dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1 Joh 4,10). Allen hevder at hun verken er en synder eller syndfri. Bibelen sier derimot at vi alle er syndere, men at vi gjennom Jesus blir skyldfrie. Bibelen hevder at det er Gud som setter de moralske standardene, og at han, i motsetning til å være ustabil og forvirret, har fullstendig kontroll og har gjort det han kan for å ta et oppgjør med synden gjennom Jesus. Lily Allen ser at verden ikke er slik den er ment å være, og gir oss et hint om at det kanskje er Gud alene som har makten til å gjøre noe med det. Hva om hun har rett?

Becca Cockram
© Becca Cockram/Damaris Norge

Oversatt og tilrettelagt av Ingvild T. Kro
 

Relevante tekster




Platetittel: It's Not Me, It's You
Artist: Lily Allen
Utgivelsesdato: 2009
Plateselskap: Regal / EMI
© Damaris Norge AS 

Ansvarlig redaktør: Margunn Serigstad Dahle (margunn s.dahle@damaris.no)


 
 

Nivå