60-tallet fra to kanter - 2: Hjernesalat i etterkant

 


- fra drøm til desperasjon

Vi har nå beveget oss til 60-tallets sluttfase. To store band gir ut album samme år og selger millioner. Vi snakker ikke om pausemusikk, men om ambisiøse forestillinger. Deres konserter er musikalske og visuelle fester som drar titusener, noen ganger hundretusener. Tretti år senere har det ene av albumene fortsatt en fremtredende plass i modernitetens minnebok, med sine lydkollasjer, smektende blueslinjer og lekende galskap. Mens det andre gikk i glemmeboken etter å ha avslørt 60-tallets drømmer i et futuristisk inferno. Vi snakker selvsagt om Pink Floyds Dark Side of The Moon og Emerson, Lake & Palmers (ELP) Brain Salad Surgery (BSS).

Jazz- og bluesorganisten Keith Emerson fra The Nice, bassist og sanger Greg Lake fra King Crimson og den pur unge trommeslageren Carl Palmer fa Atomic Rooster angrep rockeverdenen og 60-tallet i 1970. Publikum på Isle of Wight-festivalen visste ikke hva som traff dem. Det visste dessverre heller ikke filmfotografene. Resten av konserten er behørig filmet, men man tok pause da dette ukjente bandet begynte. Selv om heldigvis lydopptaket er bevart, finnes bare femten minutters videoglimt, inklusive den eksplosive avslutningen der en kanon blåser en pressefotograf av scenen.

Tre år senere hadde ELP vist seg som rockeverdenens kanskje hardest arbeidende band. De tok mer enn noen det postmoderne på pulsen i sine koblinger av elektronikk, heavyrock, ragtime, Bach, Bartok og jazz - uten å havne i monotone mønstre eller følelseskald futurisme. Kjenner man til musikkteori, vil man også se at ELP og særlig Emerson er noe litt enestående i rockeverdenen med sine subtile komposisjoner og harmonier, noe som blir enda tydeligere hvis vi går lenger enn enkeltlåter og ser på hele album. Og med unntak av enkelte liveinnslag blir aldri deres postmoderne estetikk, som det kalles på fint, i nærheten av kitsch.

Å lytte til deres album blir dermed en oppleves utenom det vanlige. Man vet aldri hva man får, utover koblingen mellom det storslagne, det vemodige og det tankestrekkende - og det humoristiske. Hvis første låt er et aggressivt pianostykke av modernisten Bartok, spilt på overstyrt orgel, trommer og bass, kan du være sikker på at neste er lyrisk drømmende på gitar og piano. Plutselig kommer en pubsang, for ikke å si salme - med kirkekritisk tekst. Eller en western. Eller en pianokonsert med symfoniorkester. Det er ikke uten grunn at ingen grupper var høyere elsket eller dypere hatet.

Det er av mindre betydning at ELP i en årrekke ble kåret til verdens beste rockemusikere. Viktigere er at de tilhørte en bransje som den gang ikke gjorde forskjell på tyggegummi og tungvektere. Som en del av 60-tallsideologien kunne også mer avanserte grupper i noen få år få finansiert sine ambisjoner og bli markedsført med samme tyngde som musikken. En annen side av medaljen (muligens ikke baksiden) var at det var helt naturlig at en norsk skjønnhetsdronning - Det Nye-piken - like greit fikk i premie en drømmedag med ELP som med Gilbert O'Sullivan.

60-tallet fikk som nevnt i første artikkel sin symbolske start med Dylans The Times They are A'Changin i 1963 og en like symbolsk slutt med Brain Salad Surgery i november 1973. Og BSS var på mange måter bandets høydepunkt. De holdt et drepende tempo med over 250 konserter på tre år, og albumet var deres femte i samme periode. Og nå snakker vi om mer enn å "dra noen låter" på scenen eller snekre vers og refreng "på gehør". Dette var komposisjoner som var tenkt ut harmonisk ut fra en rekke klassiske forbilder, spesielt modernister fra 1900-tallet. Tolket de andres komposisjoner, var det ofte med et aggressivt og avantgardistisk preg. ELP spilte aldri bare "Bach med trommer", som en del andre band som leflet med klassisk musikk kunne henfalle til.

På konsertene opplevde man improvisasjoner på høyde med Zeppelin og show som en blanding av Hendrix og Pink Floyd. Emersons brutale angrep på en gigantisk Moog-synthesizer, Hammondorgel og piano kunne ende med at han spilte seg til blods, selv når han ikke brukte kniver for å holde tangenter nede på orgelet. Mens han red det tvers over scenen for å avslutte med å spille fra baksiden med orgelet veltet over seg.

På BSS når ELP's prosjekt toppen. Albumet er kalt et soundtrack til en ikke-eksisterende film. Lydbildet var så detaljert at det ble brukt til å teste stereoanlegg. Omslaget var av sveitseren Giger, senere kjent for det maskinelle designet i Alien-filmene. Mens Dylan drømte om det myndige menneske, fryktet ELP det maktesløse. Det hadde gått noen år siden Beach Boys forventninger til en ny tid i Pet Sounds. Romantiske utopier var erstattet av romalderens skrekkvisjoner. Mens Brian Wilson fortsatt målbar håpet om at finne svarene i drømmer og kjærlighet, så ELP og tekstforfatteren Pete Sinfield at fremtiden heller pekte mot kyniske kalkyler og kjødets lyst.

Brain Salad Surgery er en iscenesettelse av kampen mellom mennesker og maskiner. Omslagets spill på død, maskiner og sex forsterkes av instrumentbruk og musikksjangere. Det begynner med en tolkning av Englands nasjonalsalme, William Blakes "Jerusalem", som også er et oppgjør med den industrielle revolusjon. Låten ble selvsagt forbudt å spille på BBC, fordi den måtte være blasfemisk ment. Lytter man på den finner man nok heller lengsler og desperasjon.

Så kastes vi fra himmelske stemninger til et elektronisk inferno. "Toccata" er en frenetisk og forskrudd tolkning av en sats i den argentinske komponisten Ginasteras første pianokonsert. Antagelig er dette fortsatt den mest valide versjonen av et klassisk stykke gjort av en rockegruppe.  Ginastera selv bekreftet at "Keith Emerson har truffet stemningen i mitt stykke".

Resten av platen tilhører bandet, og fortsetter med brå overganger. "Still You Turn Me On" kobler bittersøte toner med truende stemninger. Teksten er mangetydig om kjendisliv, kjærlighet, rustripper og/eller rop etter å komme seg vekk ("get me a ladder").  Det følges av publåten "Benny The Bouncer", sunget på cockney, med slagsmål og drap, toppet av en vanvittig boogiesolo. 

Så er vi ved hovedverket. Med "Karn Evil 9" leverer ELP et 30 minutters fremtidsepos der maskinene har tatt over og menneskene er fanget av burlesk underholdning. Det hele utvikler seg fra desperasjon til en parodi på det som senere skulle bli kalt det postmoderne, og som på mange måter er en variant av intrigen i The Matrix. Men her er vi ikke fanget i en realistisk drømmeverden, fengselet er en hypnotiserende realitet.

Tittelen er et ordspill på Carnal Evil (kjødets ondskap) og Karneval. Fra et livlig og lekende hammondorgel flyttes vi over i dystrere stemninger. Vi føres inn i en kald og umenneskelig verden med brød og sirkus i stadig villere former. Musikken er bevisst svulmende, som på sirkus, med mekaniske undertoner. De to første versene advarer mot et samfunn ikke altfor langt inn i fremtiden:

"Cold and misty morning, I heard a warning born in the air
About an age of power where no one had an hour to spare
Where the seeds have withered, silent children shivered, in the cold"

Så kommer et nødskrik:

There must be someone who can set them free
To take their sorrow from this odyssey
To help the helpless and the refugee
To protect what''s left of humanity".

Etter et intenst mellomspill havner vi i et makabert museum. Mens Beach Boys og 60-tallet startet med å avvise alle autoriteter, avslutter ELP tiåret med å føre oss inn i et gigantisk fengsel, styrt av en som både er diktator og sirkusdirektør. Det hele blir et postmodernitetens fesjå. Biskophoder og bilbomber vises frem til offentlig forlystelse. Man kan til og med beskue et ekte gresstrå. Det mangler ikke seksuelle og religiøse sensasjoner (And not content with that, with our hands behind our backs, We pull Jesus from a hat") - alt er med i The Greatest Show in Heaven, Hell or Earth". Religion skaper ikke lenger engasjement eller håp, kun effekter i showet. På den andre siden er ikke utveien å finne i det som Kant kalte for den rene fornuft, i stedet er alt blitt til den rene underholdning.

Etter First impression", kommer en instrumental del. Den veksler mellom rolig piano, elektroniske effekter og rivende jazz. Stemningen er lystig, men man aner en undertone av det meningsløse og kyniske. Så overtar siste sats ("Third impression") og en mektig visjon rulles opp. Mens første sats pekte på postmodernitetens kaotiske logikk, møter vi nå det moderne mennesket som har kommet langt siden steinalderen. Det er i ferd med å erobre universet, men på bekostning av sin sjel:

Man alone; born of stone
Will stamp the dust of time
His hands strike the flame of his soul
Ties a rope to a tree and hangs the universe
Until the winds of laughter blows cold".

I de siste versene seiler vi gjennom verdensrommet, som et uttrykk for den teknofiserte jord der datamaskinene tar makten og det menneskelige går under:

Rejoice! glory is ours!
Our young men have not died in vain
Their graves need no flowers
The tapes have recorded their names".

Siste vers er en dialog mellom Mennesket og Maskinen:

I am all there is
NEGATIVE! PRIMITIVE! LIMITED! I LET YOU LIVE!
But I gave you life
WHAT ELSE COULD YOU DO?
To do what was right
I''M PERFECT! ARE YOU?"

Det hele toner ut i en mekanisk gjentagende runddans, i stadig større hastighet før det brytes med et smell. Spilt live forlot alle tre bandmedlemmene scenen når dette skjedde. En stor datamaskin spydde ut røyk og fikk vinger før den snudde seg rundt mot salen. Den kalde fornuft har seiret. Med religion som underholdning, og fornuft som konge hadde ikke mennesket noe sted å hente verdier og krefter fra enn sin egen desperasjon.

BSS nådde andre plass i England og femte i Norge. En spektakulær turne trakk over en million tilskuere. Et trippel livealbum nådde topp 10 i flere land i 1974. Deretter tok bandet to års pause. Men de klarte aldri å leve opp til Brain Salad Surgery. En serie uhell og dårlige forretningsvalg, ikke minst en turne med fullt symfoniorkester, fremskyndet gruppas oppløsning. Aggressive futurisme vek plassen for fortidslengsler. I stedet for en storslagen avslutningsturne på linje med Pink Floyd noen år senere, lusket de ut bakdøra i 1979. Det gjorde ikke saken bedre at de symboliserte alt punkerne og musikkjournalistene hatet på slutten av 70-tallet.

Men det er ikke bare derfor Brain Salad Surgery gikk i glemmeboken. Da ville også Dark Side of The Moon vært glemt. Grunnen er nok at ELP ikke like mye kjørte riff som egnet seg til vorspiel.  Musikken bryter både med det rølpete og myke, med bluesortodoksien og tregrepstyranniet. Selv om 60-tallet definitivt er slutt, er BSS fortsatt nesten for original og overveldende. Men liker du noe som har en musikalsk egenverdi og peker utenfor seg selv, og som reflekterer modernitetens lengsler og mareritt, er det en påbudt opplevelse.

Spørsmål

1. Hvorfor kan moderniteten oppleves som en trussel?

2. Hva kan være konsekvensen av en rendyrking av det moderne prosjekt?

3. På hvilken måte kan en kommersiell underholdningsindustri både realisere drømmer og skape mareritt?

4. Er du redd for at "datamaskinene" - "maskintenkning" - skal ta over verden?

5. Hva gir det postmoderne svar på - og hvor kommer det til kort?

6. Kan kristen gudstro være et fundament for å ta vare på det beste i moderniteten og postmoderniteten? I såfall hvordan?

 
Av Bjørn Are Davidsen
© Bjørn Are Davidsen 2006/Damaris Norge

Relevante tekster




© Damaris Norge AS 

Ansvarlig redaktør: Margunn Serigstad Dahle (margunn s.dahle@damaris.no)


 
 

Nivå