60-tallet fra to kanter - 1: Yndlingslyder i forkant

 

- Lidenskap og lengsler

Det er ikke bare fordi popmusikk kan ha religiøse dimensjoner at enkelte verker blir til ikoner. Albumet vi her snakker om er dermed av de som oftest får musikkjournalister til å ty til de helt store lovprisningene. Det er nok likevel mer uttrykk for renommé enn objektiv realitet at "Pet Sounds" er blitt kåret til tidenes plate ved flere anledninger. Men når det nå er gått 40 år siden Brian Wilson og Beach Boys leverte varene, er det vanskelig ikke til å stille seg i et rosende hjørne. Et av 60-tallets mest banebrytende album fortjener det.

På mange måter kan vi nok takke den industrielle revolusjon for resultatet, og ikke bare fordi den frembrakte bra studioer. Brian Wilsons romantiske California-klanger føyer seg inn i et oppgjør med det som på fint kalles moderniteten. Fra midten av 1700-tallet vokste frem en forestilling om at vi kunne løse alle problemer med teknologi og tenkning. Man oppfattet at gudstro skyldtes mangel på kunnskap. En ny tid trengte nye løsninger. Kirkene var ikke lenger de største bygningene, fabrikkene tok over. Det hele handlet om å bygge en gylden fremtid på jorden, ikke å vente på Det nye Jerusalem.

Et par hundre år senere var imidlertid ikke moderniteten like moderne. I hvert fall var den blitt mer kjedelig. Det hadde vokst frem et paradoksalt mangfold av nye stemninger i skyggen av TV-tårn, el- gitarer og ny velstand, for ikke å si i kjølvannet av Vietnam. Fabrikker vek plassen for fornøyelsesindustrien. Gjenreisningsånden etter krigen var erstattet av rastløse lengsler. Mens Opplysningstidens fokuserte på fornuften, var det nå følelser og opplevelser som gjaldt.

Rockeartisten Little Richards første lov om ungdomskulturen var å glede barna ved å sjokkere foreldrene. Resultatet var en sterk og voksende ungdomskultur, selv om den de første årene handlet mer om fest enn filosofi. Og selv om Beach Boys nok ikke stod for det mest sjokkerende av musikk og meninger, var de avgjort med på å forme 60-tallets mystiske mentalitet. Deres oppgjør med moderniteten fikk aldri store filosofiske anslag, men vi finner like fullt mange postmoderne hjertesukk i Brian Wilsons sanger.

Fra Dallas til disco

60-tallet ble et jordskjelv vi fortsatt kjenner etterdønningene av. Og som Os Guinness viser i "The American Hour" handler dette egentlig ikke om kalender. Det tok tid før opplevelsen av det trygge og stabile 50-tallet tok slutt. Noen setter merkesteinen på 22. november 1963, dagen John F. Kennedy ble skutt. Og tiåret ebbet kanskje ikke ut for alvor før i kjølvannet av Watergate og oljekrisen. Musikalsk ble 60-tallet innvarslet av "The Times They are A'Changin", spilt inn i oktober 1963 og utgitt i januar 64 av Bob Dylan. Og det fikk en symbolsk slutt med det grensesprengende albumet "Brain Salad Surgery" fra Emerson, Lake & Palmer (ELP) i desember 1973. Dylan så at tidene forandret seg og at ungdommen var blitt myndig. Emerson, Lake & Palmer fryktet at teknologien ville gjøre oss umyndige på veien fra Willam Blakes sataniske vindmøller til datamaskinenes kalde perfeksjon. Rett før Dylan var hitlistene fulle av enkle kjærlighetssanger. I 1974 sprang discoen ut i full blomst - drømmen var over.

Dylan nedla selv protest med sin kristenrock få år senere, mens Madonna viste vei inn i postmodernitetens overflater som for henne endte i kabbala og klisjeer. Mens Beach Boys og ELP hver på sin måte ble usynlige i punkens og synthrockens tid.

Banebrytende produksjon

Går vi til starten av 60-tallet kommer vi imidlertid ikke utenom Beach Boys. Med "Pet Sounds" leverte bandet en av milepælene nær tiårets midtpunkt. Mens vi i neste artikkel skal gjøre opp status syv år senere med albumet som avslutter og peker tilbake på tiåret der moderniteten for alvor begynte å kjenne vinden fra det postmoderne.

Beach Boys startet sin karriere som en slags våt drøm for femtitallgenerasjonen, men i 1966 befant de seg definitivt i et nytt tiår. "Pet Sounds" hadde nok ikke vært mulig uten Beach Boys store suksess som ga låtskriveren Brian Wilson mulighet til å droppe turnélivet. Gruppa solgte mer enn bra nok selv uten ham på scenen. Dermed kunne han leke med harmonier og lydbånd på måter som få popmusikere hadde vært forunt. Og skal man uttale seg med tyngde om Pet Sounds er det vanskelig ikke å nevne den banebrytende produksjonen og innspillingen. Det vil dermed garantert bli skrevet noen spaltekilometer om dette i år.

Solgte ikke til gull før i 2000

Inspirert og utfordret av Beatles-albumet "Rubber Soul" lette Wilson etter melodier og sanger som både var sterke hver for seg, og som også kunne fungere som en helhet. Og selv når Beach Boys fortsatt laget enkle kjærlighetssanger, gjenspeilet de nå 60-tallets drømmer og drama med innslag som var utenkelige før.

Det var bare ett skår i gleden. Til tross for overstrømmende mottagelse fra kritikere, særlig i England, fikk ikke albumet gullplate, noe som faktisk vedvarte helt frem til år 2000. Årsaken lå nok i at albumet var såpass annerledes at det ikke ble promotert så sterkt som det burde. Capitol Records mente det ikke hadde samme slagerpotensiale som gruppas tidligere surfelåter.

Men størrelser som Beatles var ganske så imponerte. Hypnotiserende basslinjer og stadig nye lag av harmonisk koring får det fortsatt til å krible både her og der. Det er ikke lett å vite om Beatles hadde laget sitt banebrytende "Sgt Pepper"-album uten "Pet Sounds", men deres produsent George Martin hevdet nå i hvert fall det. I ettertankens lys, 40 år senere, må det være mulig å si at musikken tross geniale trekk kanskje ikke har tålt tidens tann på samme måte som Beatles' sterkeste plater. Men her er garantert meningene delte. Kanskje er det nettopp det sjarmerende keitete ved Wilsons vakre melodier som gjør de så originale.

Selv om tekstene Wilson stort sett laget sammen med Tony Asher er et stykke unna Dylans sterke samtidsmeldinger, forteller de oss mye om hva ungdommen tenkte i California tidlig på 60-tallet. Allerede i åpningssporet "Wouldn''t it be nice" (tekst av Terry Sachen) ser vi den evige lengselen etter å bli gammel nok til å danne familie, eller til rett og slett bare å ha sex - noe som ble et stadig mer uttalt mål i løpet av 60-tallet. Men her handler det om mer enn rene drifter. Som så mye på denne tiden kobles de fysiske lengslene til drømmen om en bedre verden:

 

"Wouldn''t it be nice if we were older
Then we wouldn''t have to wait so long.
And wouldn''t it be nice to live together
In the kind of world where we belong".

I en tid i urbaniseringens stjernetegn, opplevde 60-tallets unge likevel at bylivet likevel ikke var dem. Man følte at man ikke hørte hjemme i moderniteten. Noen flyttet da også til katt og kaniner på landet, i noe man kanskje litt enkelt kan kalle en postmoderne lengsel etter det tradisjonelle. Dette aner vi spor av i "That's not me", som det heter på den tredje sangen. Hovedpersonen har reist til byen for å bli et rasjonelt og voksent menneske. Men han lengter fort hjem når han ser at det sterke og selvstendige enkeltindividet likevel ikke er så vakkert, selv om han opplever at han har vokst på det. Opplevelsen gjør ham likevel klar for å vende hjem til landet og den store kjærligheten:

"I once had a dream
So I packed up and split for the city
I soon found out that my lonely life wasn''t so pretty
I''m glad I went now I''m that much more sure that we''re ready"

Det blir fort pretensiøst å tolke lyrikk som uttrykker ungdomsstemninger for noen tiår siden. Faren for å lese ting inn i teksten er stor. "Pet Sounds" er nok ikke Proust eller Lyotard. Likevel møter vi mange undertoner av den lengselen bort fra det moderne som kjennetegnet så mye av 60-tallet. Uansett synes drømmen om "det evige nå", i armene på sin elskede uten å tenke på morgendagen, noe sterkere enn dagens ironigenerasjon ville uttrykt det.

"Being here with you feels so right
We could live forever tonight
Let''s not think about tomorrow"

Vi ser tydelig at Brian Wilsons ambisjoner vokser. Året etter ønsket han å skrive en ungdomssymfoni til Gud, med det som etter hvert (en lang historie som først ble fullført i 2004) skulle bli til albumet "Smile". Men heller ikke Pet Sounds går av veien for å nevne Gud, noe som ikke var vanlig i populærmusikken på den tiden. Selv om teksten ikke direkte minner om Lennons kyniske "God", og det hele minner mer om munnhell enn metafysikk, forteller den om en ungdomskultur som igjen våget å ta åndelige begreper i sin munn.

"If you should ever leave me
Though life would still go on believe me
The world could show nothing to me
So what good would living do me

 God only knows what I''d be without you"



Den åndelige lengsel på 60-tallet kan ikke forstås uten å se avvisningen av autoritene, slik vi ser det i "I know there''s an answer". Man vet at svaret finnes, og da snakker vi både om det åndelige og det materielle, om hva slags liv og samfunn vi vil ha. Men samtidig er det helt avgjørende at man må finne det selv.

"I know there''s an answer
I know now but I have to find it by myself"

Her ender Brian Wilson i det vanskelige paradoks at selv om man må finne svaret selv, er det ikke lett å holde det for seg selv når man først har funnet det. 60-tallets protestsanger og til dels utopiske opprør stod aldri langt unna lengselen etter Det Store Svaret, slik vi ser det i de totalitære gruppene som også vokste fren, politisk som religiøst. Wilsons misjonsbefaling er likevel klar overfor alle som later som om de har fred, men mangler den i sitt indre:

" Now how can I come on
And tell them the way that they live could be better"

" They come on like they''re peaceful
But inside they''re so uptight
They trip through their day
And waste all their thoughts at night".

På tur, noen ganger sur

Og så begynner man å høre om "reisene". Man kan lese dette som noe helt trivielt, om en sjøtur som går galt, men det er også mulig å se et mer symbolsk innhold i Sloop John B.


 

"Let me go home
Why don''t they let me go home
This is the worst trip I''ve ever been on"

Selv om 60-tallet hadde mye på hjertet, ante man at det ikke var enkelt å passe inn med sine veldige visjoner. Det skal godt gjøres å få frem budskap som til de grader bryter med kulturelle konvensjoner som i den ungdomskulturen som Pet Sounds gjenspeilte. Til det stod moderniteten tross alt for sterkt. Man lette etter alternativer, men fant ikke noe sted der man passet inn.

"I keep looking for a place to fit
Where i can speak my mind
I''ve been trying hard to find the people
That i won''t leave behind
They say i got brains
But they ain''t doing me no good
I wish they could"

Det er ikke uventet at en som er full av uoppfylte lengsler og drømmer blir nedtrykt. Noe av 60-tallets fallitt når det gjaldt å peke på alternativer til moderniteten ligger nok i at drømmen var for stor, for utopisk. Utfordringen var nok også at man ikke kom med et alternativ til modernitetens fundament. Selv om Brian Wilson snakket om Gud, forstod han aldri hva det var gudstro kunne gi svar på overfor det moderne prosjekt. Uten en personlig skapergud gikk man glipp av viktige ressurser i møtet med dilemmaene som skulle føre så mange vekk fra modernitetens fornuftstro og inn i postmodernitetens oppløsende flukt fra fornuften. Kort sagt dekker teknologi andre behov enn teologi. Uten noe stort og solid nok til å gi sitt hjerte og sin sjel, for ikke så si sin "brain", er det nok flere enn Brian Wilson som blir tunge til sinns..

"Sometimes i feel very sad
(can''t find nothin'' i can put my heart and soul into)"

Hva går galt?

At Wilson følte seg utenfor ser vi også i "I guess i just wasn''t made for these times". Han var nok ikke alene med ønsket om å snu på tingene, men det har alltid vært var en ensom og vanskelig reise fra drøm til virkelighet. Det er det ikke underlig om man opplever at det man mener godt likevel så ofte kan ende galt.

 

"Every time i get the inspiration
To go change things around
No one wants to help me look for places
Where new things might be found
Where can i turn when my fair weather friends cop out
What''s it all about"
" Each time things start to happen again
I think i got something good goin'' for myself
But what goes wrong"

For Brian Wilson selv skulle det dessverre gå riktig så galt få år senere. Hans verste trip startet i 1968, det skulle ta over tredve år før han kom hjem. Dette har nok også noen i bakhodet når de lytter til Pet Sounds. Men for de fleste vil dette handle om musikk som fortsatt kan få oss til å drømme.
Dessverre skulle det ikke ta mange år før drømmene var erstattet av desperasjon. Selv om mennesket mente det godt, var det mange ting som kunne gå galt i fremtiden. Ikke minst begynte maskinene å bli en trussel, også mot postmodernitetens største drømmer. Vi skal se nærmere på det i neste artikkel.

 

Spørsmål

1. Hva er modernitetens lengsler?

2. Hvorfor tror du moderniteten fikk så sterkt gjennomslag?

3. Hvilke lengsler ligger bak alternativene, de store drømmene som vokste frem på 60-tallet?

4. Hvordan synes du at "Pet Sounds" synliggjør disse drømmene?

5. Hvorfor synes det som om 60-tallets drømmer var så vanskelige å realisere?

 
Av Bjørn Are Davidsen

© Bjørn Are Davidsen/Damaris Norge

Relevante tekster




Platetittel: Pet Sounds
Artist: The Beach Boys
© Damaris Norge AS 

Ansvarlig redaktør: Margunn Serigstad Dahle (margunn s.dahle@damaris.no)


 
 

Nivå