The Cure

 



"Heaven give me a sign" - Religiøs lengsel og fortvilelse hos Robert Smith og The Cure


Den britiske popgruppen The Cure, frontet av det enigmatiske musikalske geniet Robert Smith (1959-), er et av dagens mest særpregede band, med et egenartet musikalsk uttrykk som vanskelig kan sammenlignes med noe annet. Samtidig hører de i dag med til populærmusikkens største kommersielle suksesser, med over 27 millioner solgte plater.

Robert Smiths poetiske tekster har fått en utbredelse som de fleste forfattere bare kan misunne ham. Typisk for tekstene er den konstante kretsingen omkring temaer som eksistensiell ensomhet, brutte relasjoner, fremmedgjøring, mangel på kommunikasjon og fravær av mening, hele tiden drevet frem av en samsvarende musikalsk grunnstemning.


Robert Smiths katolske oppvekst
The Cure har 25 års jubileum som plateartister i år, men avgjørende impulser til Robert Smiths særpregede klagesanger kan spores lenger tilbake enn til 1978. En mulig inngangsport går via hans katolske oppvekst. Skoletiden ble tilbrakt på ulike katolske skoler i Suburbia, Sussex, England, først ved St Francis Primary and Junior Schools, deretter ved Notre Dame Middle School, før han 13 år gammel begynte på St Wilfred´s Comprehensive, der han gikk sammen med de senere bandmedlemmene Michael Dempsey (1958-) og Laurence Tolhurst (1959-). Selv beskriver Robert Smith sine tidlige skoleår ved Notre Dame på denne måten:

"Jeg fikk min første elektriske gitar i desember 1972, mens jeg gikk på Notre Dame Middle School, en progressiv skole med en måte å undervise 11-13 år gamle elever på som ble sett på som revolusjonær. Jeg likte skolen. Hvis du var sterk nok, kunne du overbevise lærerne om at du var spesiell … Jeg gjorde praktisk talt ingenting i tre år. Samtidig var det en katolsk skole, med en viss mengde av religiøs undervisning. Dette førte til at jeg skulket mange timer, og gikk på musikkrommet sammen med Lol, Michael, og et par andre. Ved hjelp av skolens merkelige blanding av trommer, spanske gitarer, og andre instrumenter, lagde vi selsomme versjoner av kjente sanger, og kombinert med noen merkelige seminreligiøse tekster lagde vi en ny enestående skrekkelig form for musikk."

Selv om Smith "gjorde praktisk talt ingenting i tre år", og ofte skulket kristendomstimene, så vet alle med kjennskap til hvordan læring og skolegang fungerer, at de aller fleste elever nok blir mer preget av skolens grunnsyn enn de kanskje selv ofte er klar over. I ettertid er det i alle fall ikke vanskelig å spore en sterk religiøs innflytelse i Robert Smiths tekster.

Bandets religiøse kontekst er i høy grad fortsatt påtrengende i januar 1976, da bandet gjennomførte sin første ordentlige bandøvelse i våpenhuset til St. Edwards's Church, et sted som utvilsomt bar med seg andre konnotasjoner enn mange andre bands øvingslokaler. Fra nå av satset Robert alt på musikken, med klokketro på eget talent, og uten tanke på verken jobb eller videre skolegang.

Bandet ble utvidet med den lokale gitarhelten Porl Thompson, og øvelsene ble flyttet til et anneks ved huset til Roberts foreldre. De begynte snart å skrive egne låter, samtidig som de raskt opparbeidet seg et visst ry som lokalt liveband. Kjente sanger som "Killing an Arab" og "10:15 Saturday Night" stammer fra denne perioden. I 1976 var Smith bare 17 år gammel, og knapt ferdig med skolen. Bare to år senere skulle han bli en relativt etablert artist innen den svært krevende britiske musikkbransjen.

Bandets debutsingel Killing an Arab ble utgitt i desember 1978, fulgt opp av debutalbumet Three Imaginary Boys, og en intens turnevirksomhet, der The Cure spilte sammen med kjente band som Wire, Joy Division, Generation X, og The Jam. Senere på året oppnådde de også en viss suksess i USA med låten "Boys Don''t Cry", noe som førte til at debutplaten ble utgitt på nytt der, delvis med nytt låtmateriale. Tidlig i 1980 gikk bandet på nytt i studio, for å lage den minimalistiske platen Seventeen Seconds, albumet som skulle sørge for gjennombruddet, både kommersielt og kunstnerisk.

Seventeen Seconds (1980)
På Seventeen Seconds møter vi et helt annet lydbilde enn på debutplaten fra året før. Gatwicksoundet fra Three Imaginary Boys er nå blitt forlatt til fordel for et roligere og mer distinkt lydbilde. Rytmen var halvert, trommene gjort tydeligere, og bassen var blitt markert mer monoton, noe som får en nærmest hypnotisk effekt. Slik skapes det et stort musikalsk rom for Robert Smiths gitar og karakteristiske klagende sangstemme. Samtidig skjer det en dreining i bandets tekster i retning av en sterkere vektlegging av eksistensiell tematikk. De mørkere sidene ved Smiths låtskrivning er i ferd med å tre tydelig frem, noe som nok kom overraskende på mange musikkritikerne som hadde gjort plass til The Cure blant andre tidstypiske og litt hektiske new wave-band. Selv betegner Smith Seventeen Seconds som "the first real Cure record."

Riktignok hadde Robert heller ikke tidligere veket tilbake for å ta opp eksistensielle spørsmål i sine tekster, i så måte var tonen allerede slått an med debutsingelen Killing an Arab, en låt som bar bud om at dette var et band litt utenom det vanlige. Teksten til "Killing an Arab" refererer til den avgjørende scenen i Albert Camus kjente eksistensialistiske roman Den fremmede fra 1942, der hovedpersonen dreper en tilfeldig araber på en tilfeldig strand uten å bli særlig berørt av sin ugjerning. Brutal eksistensialisme av denne typen egner seg ikke som popkulturelt pausefyll mellom radioprating, og "Killing an Arab" har vært forbudt å spille på radio, til tross for sin aktualitet i flere sammenhenger.

Det er likevel først på Seventeen Seconds at den eksistensielle angsten og fortvilelsen for alvor utkrystalliseres som hovedtemaet i Smiths tekster. Gjennom hele platen er det tydelig at dette ikke er spilt inn for å tilfredsstille et kommersielt publikum, men ble laget for å lege en genial musikkskapers sjel.

Allerede på åpningssporet av Seventeen Seconds møter vi den desperate dysterheten som sniker seg inn på lytteren, formidlet av det nye lydbilde. Platens gjennomgangstema er fremmedgjøring og manglende tilstedeværelse i hanglende kjærlighetsforhold, noe som blant annet er tydelig i låten "Play For Today". Her beskrives den mellommenneskelige kommunikasjonen som "some lines just fit the situation", og egentlig kommunikasjon er helt fraværende. Temaet følges opp i hitlåten "A Forest", der vi møter den fremmedgjorte ulykkelige kjærligheten inkarnert hos en forteller har gått seg vill, men som likevel fortsetter å løpe:

I''m lost in a forest
All alone
The girl was never there
It''s always the same
I''m running towards nothing
Again and again and again

Det ikke akkurat konvensjonell kjærlighetslyrikk som kjennetegner sangene på Seventeen Seconds. Det ender i resignasjon på det avsluttende tittelsporet:

Time slips away
And the light begins to fade
And everything is quiet now
Feeling is gone
And the picture disappears
And everything is cold now
The dream had to end
The wish never came true


Faith (1981)
På den neste platen, med den talende tittelen Faith, fortsetter Robert Smith utforskningen av livsvilkårene i denne verden. Og Faith er en nærmest klaustrofobisk intens plate, vakker og helhetlig komponert, men på samme tid dyster og vanskelig tilgjengelig. De ulike sangene kan være vanskelig å holde fra hverandre i all sin neddempede monotoni. Gjennomgangstemaet nå er en religiøs tro som er i ferd med å svinne hen, og platen åpner med et talende forsøk på religiøs deltakelse på åpningssporet "The Holy Hour", en lyrisk beskrivelse av en katolsk gudstjeneste:

I kneel and wait in silence
As one by one the people slip away
Into the night
The quiet and empty bodies
Kiss the ground before they pray
Kiss the ground
And slip away...
I sit and listen dreamlessly
A promise of salvation makes me stay
Then look at your face
And feel my heart pushed in
As all around the children play
The games they tired of yesterday
They play

I stand and hear my voice
Cry out
A wordless scream at ancient power
It breaks against stone
I softly leave you crying...

I cannot hold what you devour
The sacrifice of penance
In the holy hour

Sviktende tro og fraværet av faste holdepunkter i tilværelsen utdypes i andre sanger, med titler som "Doubt" og "The Drowning Man", før det hele avsluttes på følgende måte i siste vers av albumets siste spor, tittellåten "Faith":

No-one lifts their hands
No-one lifts their eyes
Justified with empty words
The party just gets better and better...
I went away alone
With nothing left
But faith

Den religiøse lengselen, og ropet etter noe å tro på blir ikke besvart. Fortelleren finner ingen holdepunkter i tilværelsen, men samtidig avsluttes albumet likevel trassende med ordene "nothing left but faith". Finn en mening den som kan. Troen og håpet er, til tross for all meningsløshet, det eneste som blir stående, og trosser nihilismen som konstant presser seg på.

Til tross for alle bange anelser ble også Faith en kommersiell suksess, og nådde helt opp til en 14. plass på Englands albumliste.

Neste innspilling ble gjort i høsten 1981, med den usannsynlig vakre singelen Charlotte Sometimes, basert ord for ord på en barnebokklassiker av forfatteren Penelope Farmer, samtidig med at bandet var inne i en intens og problematisk verdensturné. Våren etter var det igjen tid for en ny plateinnspilling, og det tredje albumet i The Cures goth-trilogi fra åttitallet, Pornography ble skapt av en musiker på randen av sammenbrudd følelsesmessig og fysisk.


Pornography (1982)
Pornography er absolutt ikke en plate for sarte sjeler. Aldri tidligere er et popalbum som dette blitt utgitt. Den nærmest totale nihilistiske meningsløsheten som antydningsvis var nærværende på den foregående platen Faith, slår nå ut i full blomst, og dette gjør Pornography til et rystende dystert album. Merkelig nok ble også denne platen en stor kommersiell suksess. Det må ha vært en tung tid for Storbritannia. Musikken på det kunstneriske mesterverket fra 1982 går nærmest gjennom marg og ben. Det samme gjør tekstene. Aldri, verken før eller siden, har popmusikk vært mer skremmende enn dette. Et av de mest optimistiske sporene er låten "One Hundred Years":

It doesn''t matter if we all die
Ambition in the back of a black car
In a high building there is so much to do
Going home time
A story on the radio...

Something small falls out of your mouth
And we laugh
A prayer for something better
A prayer
For something better
Please love me
Meet my mother...
But the fear takes hold
Creeping up the stairs in the dark
Waiting for the death blow

På Pornography synes alt håp å være ute. Den religiøse lengselen fra Faith har blitt til kvalmende nihilisme, der en utagerende meningsløshet dominerer totalt. Bunnen var nådd. Og plateinnspillingen hadde kostet mye. Robert Smith var helt tom etter innspillingen, og bedre ble det ikke ved at han trappet opp uttestingen av sentralstimulerende kjemikalier. Men heldigvis så var det en vei videre fra Pornography også. Robert dro på en måneds campingtur med kjæresten Mary, og da han kom igjen tok han en langvarig pause fra sitt personlige dommedagsprosjekt, og laget i stedet ironiske lette popsanger som "Let''s Go To Bed" og "The Love Cats".

På tross av det høye inntaket av både legale og illegale rusmidler, er det i ettertid ikke vanskelig å se at de tre første årene av 1980-tallet utgjorde den absolutte kunstneriske glansperioden for bandet, en periode som det har vært vanskelig å leve opp til siden. Ikke et vondt ord om plater som The Head On The Door (1985), Disintegration (1989), Wish (1992) og Bloodflowers (1999), men det er et stykke opp til goth-mesterverkene fra tidlig åttitall. Men den kommersielle suksessen økte utover på åtti- og nittitallet, og The Cure ble nå et av verdens største band også kommersielt, kjent for sine gedigne stadionkonserter, fortsatt med til dels dårlig, det vil si god, stemning.


Wish (1992)
Den allerede nevnte platen Wish kom ut som det sjette studioalbumet etter Pornography i 1992, og gikk rett opp til førsteplass på albumlisten i England, og til andreplass i USA. Låten "Friday I''m In Love" ble bandet største hit noensinne, og selv om den intenst utagerende dysterheten som kjennetegnet Pornography, og den vakre klagende monotonien som kjennetegnet Faith, ikke i samme grad er til stede på Wish, så fortsetter Robert Smiths tekster tematisk å kretse rundt sine kjernetemaer, med medfølgende religiøse lengsel og fortvilelse. Et sterkt eksempel på dette er sangen "Trust", som vi skal avslutte denne gjennomgangen med:

There is no-one left in the world
That I can hold onto
There is really no-one left at all
There is only you
And if you leave me now
You leave all that we were
Undone
There is really no-one left
You are the only one

And still the hardest part for you
To put your trust in me
I love you more than I can say
Why won''t you just believe?

En tekst som dette kan utvilsomt tolkes som en bittersøt sang om den vanskelige kjærligheten mellom mennesker. Det kan vanskelig motsies. Men den kan også tolkes teologisk. Det vil si som en tekst som har hentet sitt formmessige forbilde fra gammeltestamentlig salmediktning. Da kan første vers tolkes som den lengtende troendes klagesang, som så besvares av den alltid trofaste Gud svarer i andre vers, etter et perspektivskifte.

Og slik kan hele Robert Smiths forfatterskap tolkes, det vil si som en jamrende utforskning av livsvilkårene som tilbys i denne verden, en utforskning der gudstroen og den eskatologiske viljen til mening likevel trass i alt aldri blir permanent oppgitt.

 

Kilder
Barbarian, Sutherland, S., Smith, R. The Cure. Ten Imaginary Years. Zomba. London 1988.
Camus, A. Den fremmede. Oslo 2001.
Farmer, P. Charlotte Sometimes. (Førsteutgave, 1969). Red Fox. London 2002.
Patton, D. Catch. Robert Smith and The Cure. The Dunce Directive. London (udatert).
Petridis, A. "The Cure. LSD, lipstick, lager and Pornography", Mojo. The Music Magazine. August 2003.
The Cure. Boys Don''t Cry. Fiction Records 1979.
The Cure. Disintegration. Fiction Records 1989.
The Cure. Faith. Fiction Records 1981.
The Cure. Pornography. Fiction Records 1982.
The Cure. Seventeen Seconds. Fiction Records 1980.
The Cure. The Head On The Door. Fiction Records 1985.
The Cure. Three Imaginary Boys. Fiction Records 1979.
The Cure. Wish. Fiction Records 1992.
www.thecure.com (Offisiell internettside redigert blant annet av Robert Smith selv.)

Av Olav Hovdelien
© Olav Hovdelien
 

Olav Hovdelien er høgskolelektor ved Institutt for teologi og filosofi, Høgskolen i Agder.

 

Relevante tekster




Artist: The Cure
© Damaris Norge AS 

Ansvarlig redaktør: Margunn Serigstad Dahle (margunn s.dahle@damaris.no)


 
 

Nivå