Speiler samfunn i endring

 

KOMMENTAR: Helt fra første sesong i 2010 har Downton Abbey vært en suksess. Kristen tro skrives ut av manus med viten og vilje. Av Lars Dahle.

Tradisjonen tro ble også høstens sesong av Downton Abbey (NRK1) avsluttet med en lengre julespesiale. Forskjellen er at annendag jul 2015 ble dørene til det engelske herskapshuset lukket for aller siste gang. Vi er mange som motvillig må erkjenne at denne julespesialen satte punktum ikke bare for sjette, men også for siste sesong i serien. Trøsten er at de andre fem sesongene nå er tilgjengelige på Netflix.

Helt fra første sesong i 2010 har Downton Abbey vært en suksess, ikke bare i Norge. Periodedramaserien fra britiske ITV har oppnådd betydelig popularitet over hele verden. I 2014 opplyste ITV at Downton Abbey ble vist i 100 land. Den kritikerroste serien, som ble skapt av den Oscar-vinnende forfatteren Julian Fellowes, har vunnet en rekke priser, bl.a. tre Golden Globe, elleve Emmy og tre BAFTA.

Det er flere grunner til denne TV-seriens store popularitet. En viktig årsak er utvilsomt det fascinerende persongalleriet, sentrert rundt jarlen av Grantham, hans storfamilie og hans tjenere. Jarlens kone og de tre døtrene lady Mary, lady Sybil og lady Edith har en fremskutt plass i serien, der ikke minst døtrenes skiftende romantiske eventyr står i fokus. Også blant tjenestefolket står kjærlighetshistoriene sentralt i handlingen. Gjennom hele serien er vi tett på den nære og vare relasjonen mellom Lady Marys trofaste Anna og jarlens Mr. Bates. I løpet av de siste sesongene får vi også følge husholdersken Mrs. Hughes og hovmesteren Mr. Carsons fascinerende kjærlighetsreise.

 

Det stadige munnhoggeriet mellom enkegrevinnen Grantham og enkefru Crawley er en fast og underholdende ingrediens i TV-serien. Enkegrevinnen er utvilsomt en av seriens hovedpersoner, med sine treffsikre og snobbete replikker, ofte med en ironisk eller endog kynisk undertone. Som når hun blir minnet om at også tjenere er mennesker: «Ja, men bare på fritiden».

Gjennom hele serien står enkegrevinnen som selve symbolet på det gamle klassesamfunnet. Ja, klasseforskjellen mellom herskap («upstairs») og tjenere («downstairs») er meget stor, nesten uoverstigelig. Derfor blir kjærlighetshistorien mellom Lady Sybil og den irske, politisk engasjerte sjåføren Tom Branson ekstra dramatisk. Samtidig tegnes et grunnleggende positivt bilde av relasjonen mellom jarlen og hans undersåtter. Noen kritikere av serien har imidlertid ment at dette bildet både er urealistisk og historisk sett feilaktig. Men selv om en periodedramaserie som Downton Abbey selvfølgelig er fiksjon, er det grunn til å tro at virkelighetens verden var mangfoldig også på dette området.

 

            I serien er det lagt stor vekt på å gjenskape vakre og tidsriktige garderober, interiører og kulisser, samt å innføre og opprettholde korrekt protokoll både blant herskap og tjenere. Slik sett er Downton Abbey en estetisk nytelse for den som ønsker en uforpliktende og underholdende tidsreise til en svunnen tid. Serien speiler et samfunn i sterk endring. Dette uttrykkes treffende av Aftenpostens anmelder Cecilie Asker: «Bedre enn noen annet drama på TV for tiden, klarer Downton Abbey å skildre en verden i forandring gjennom nære og mellommenneskelige relasjoner.»

            Her nærmer vi oss et viktig grunntema i serien. Handlingen i den første sesongen er lagt til de siste par, tre årene før første verdenskrig, med en kultur og en tankegang som er preget av det tradisjonelle klassesamfunnet og en teknologisk fremtidsoptimisme. Samtidig er det en økende fornemmelse av mørke skyer i horisonten, frem mot krigsutbruddet i 1914. Gjennom andre sesong får vi et møte med krigens realiteter, og fra og med tredje sesong skildres livet i den brytnings- og overgangstid som særpreget 1920-tallets England. Gradvis mister både herskap og tjenere på det store godset troen på at det tradisjonelle klassesamfunnet har en fremtid.

            Men når Downton Abbey speiler historien, skjer det med vår tids sekulære briller. Noe av det mest oppsiktsvekkende med serien er nemlig det faktum at Gud, kirke, prest og kristen tro er nesten helt fraværende, på tross av at det motsatte ville vært tilfelle i et slikt historisk miljø. Seriens historiske rådgiver Alastair Bruce kommenterte saken i et intervju med den engelske The Week i november i fjor: «For at seerne ikke skulle bli fremmedgjort, ble det religiøse bevisst utelatt i handlingen. Derfor ser vi aldri begynnelsen av måltidene, for da ville herskapet naturlig ha bedt bordbønn.»

            Dermed skrives kristen tro ut av manus, med viten og vilje. En sterk illustrasjon på vår samtids illusjon om det sekulære offentlige rom. Samtidig en sterk påminnelse om behovet for et bevisst kritisk blikk også i møte med kvalitetsserier som Downton Abbey.

 

 

Lars Dahle

Viserektor ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen og skribent i Damaris Norge. Først på trykk som kulturnotat i Dagen januar 2016.



Tittel:Speiler samfunn i endring
© Damaris Norge AS 

Ansvarlig redaktør: Margunn Serigstad Dahle (margunn s.dahle@damaris.no)


 
 

Nivå