Gjensyn med Brideshead

 



Hvis du spurte meg nå hvem jeg er, var det eneste svaret jeg kunne gitt med sikkerhet være navnet mitt: Charles Ryder.

Med disse ordene innledes filmen Gjensyn med Brideshead, en nyinnspilling som bygger på den britiske boken og TV-serien med samme navn. TV-serien fra 1981 har blitt kåret til Englands beste gjennom tidene. Boken ble både kritisert og lovprist da den ble gitt ut, og mange ser på den som et av mesterverkene til forfatter Evelyn Waught. Handlingen er lagt til mellomkrigstidens England, en periode hvor overklassen i landet stadig mistet mer kontroll over sine mange privilegier.

Historien starter i 1925 på universitetet i Oxford, når den unge Charles Ryder (Matthew Goode) blir kjent med Sebastian Flyte (Ben Whishaw), sønn av Lord og Lady Marchmain (Michael Gambon og Emma Thompson). Selv om guttene første gang treffer hverandre i det Sebastian kaster opp gjennom vinduet til Charles, blir de raskt gode venner: ”Charles og Sebastian mot verden”, som de selv uttrykker det. Charles blir umiddelbart oppslukt av Sebastians overdådig glamorøse verden, og sier raskt ja når han inviteres med til Brideshead, Marchmain-familiens fantastiske gods ute på landet.

Stedet Brideshead imponerer Charles. Både kunsten, utsikten og de enorme bygningene blir gjenstand for den unge kunstnerens beundring. Det er likevel mer enn bygninger som interesserer han. Sebastian er helt klart betatt av Charles, og selv om Charles dras mot Sebastian, klarer han heller ikke skjule fascinasjonen for Julia (Hayley Atwell), Sebastians vakre søster.

Likevel er dette mer intrikat enn et trekantdrama. Gjennom filmen blir Lady Marchmains kontroll over familien mer og mer tydelig. En mor som selv hevder å handle på vegne av Gud, preger barnas liv. I et samfunn hvor de fleste er protestanter, er den katolske tilhørigheten med på å knytte familien sammen. Charles, som i boken og TV-serien er agnostiker, men som i filmen mer framstår som ateist, ser mer og mer hvordan den katolske tro og lære preger familien.

Boken som bakgrunn
Evelyn Waught ba om permisjon fra hæren under andre verdenskrig i 1944, med den begrunnelse at han hadde noe viktig han måtte gjøre. I løpet av fire måneder hadde han skrevet boken Brideshead Revisited. Temaet for boken er, i følge Waught selv: ”Den guddommelige nådes virkning på en gruppe mangfoldige, men nært sammenknyttede karakterer.” Boken ble skrevet i en periode hvor forandringer var det eneste sikre. Waught mente selv at adelskapet ville ta slutt, og at det dermed ville bli ryddet vei for de ”alminnelige” mennesker, noe som han så på som svært positivt.

I filmen har regissøren tatt utgangspunkt i boken, ikke TV-serien. Filmskaperne så raskt gjennom TV-serien én gang, men bestemte seg fort for å legge den vekk og fokusere på boken. Likevel, enkelte forandringer blir det når en så stor fortelling skal presses inn på to timer og tolv minutt. Mest omdiskutert har det vært at Julia i filmen følger med Sebastian og Charles til Venezia. De ivrigste blant publikum kunne imidlertid puste lettet ut, da en kunne avkrefte ryktene om at Sebastians kjære bamse var skrevet ut av filmen. En må kunne si at filmen tar boken på alvor, selv om filmatisering alltid medfører noen endringer for en historie.

Paralleller
Det finnes mange paralleller mellom forfatteren Waught og karakteren Charles Ryder. På lik linje med forfatteren, kom også Charles Ryder fra et middelklassehjem. Både forfatteren og rollefiguren bruker studietiden på å omgi seg med studenter fra ”penere” skoler og sosiale sjikt. I boken er det et viktig spørsmål hvilke motiver, bevisste eller ubevisste, Charles har for å omgås familien på Brideshead.

Slik som forfatteren opplevde å bli oversett av sin far, til fordel for en eldre bror, ser vi at også Charles i filmen strir med en fraværende og innesluttet far. Charles mistet sin mor da han var liten gutt, og det synes som om at faren er svært preget av dette. Det er tydelig at Charles lengter etter en større familie og en tilhørighet. Sebastians reaksjonsmønster presenterer også et sårt bilde av en gutt med trøblete barndom. Hans veksling mellom hat/kjærlighet og opprør/ønske om aksept fra moren er tydelig gjennom hele filmen.

I litteraturkritikken har det lenge vært diskutert hvorvidt Sebastian og Charles forhold var intendert homoseksuelt eller rent platonisk. Utover et kyss, ser vi aldri at forholdet dem imellom blir fysisk i løpet av filmen. Føringene er likevel sterke, og vi ser spesielt hvordan Sebastian lengter etter nærhet med Charles. Det hevdes at Evelyn Waught hadde minst ett homoseksuelt forhold under sin tid ved universitetet i Oxford. Verken rollefiguren eller forfatteren velger til slutt en annen mann. For Sebastian er det sårt at Charles synes å foretrekke kvinner – og spesielt den ene. Charles selv mener imidlertid at det ikke er det at de to aldri endte opp sammen som ødela for Sebastian, men heller Lady Marchmains religiøse press på barna gjennom oppveksten.


Religionskritikk
Forfatteren Evelyn Waught konverterte selv til katolisismen i 1930, og det sies at han også prøvde å få andre med inn i denne trosretningen. Dette er kanskje ikke noe man umiddelbart hadde forventet etter å ha sett filmen. Kritikken mot katolisismen er omfattende – og f ølger oss gjennom hele møtet med den mistilpassede familien på Bridshead.  I begynnelsen av filmen sier Charles, når han ser tilbake på livet: ”Én følelse er min egen. Den er like ren som troen jeg flykter fra: Skyldfølelsen.” Det er nettopp denne opplevelsen av skyld som preger de to opprørske søsknene Sebastian og Julia. Flere ganger i filmen blir det tatt fram at katolisismen handler om å gjøre galt, for så å skrifte etterpå. Mange bruker nok dette som kritikk av trosretningen, men for ladyen brukes dette til å kue sine barn. I begge tilfeller er det snakk om misbruk av tilgivelse. Selv om ladyen sier at hun bare ønsker barnas beste, ser vi mer og mer hvordan hennes tro legger seg som en skygge over barnas liv. I en scene møter vi en fordrukken Sebastian på flukt i Oxford. Han forfølges av en ”spion” utsendt fra hans mor; ”Mamma har sendt ham etter meg, for å ødelegge meg.” ”Du drikker for å bli full”, sier han fortvilet til Charles. ”Jeg drikker for å døyve samvittigheten”. Julia hikster også fortvilet fram: ”Det er stemmen fra mor: Onde lille Julia som lever i synd.” Når Charles til slutt konfronterer lady Marchmins, sier han til henne: ”Du skaper Gud i ditt eget hode, og han gjør det du sier!”

For Waught var det muligens et poeng å kritisere en retning av katolisismen, og boken kan nødvendigvis ikke ses på som en massiv religionskritikk. For Charles handler det mye om å kunne forstå mer av religionen og dens innvirkning på familien han blir kjent med. Han blir også utfordret til å møte deres tro med respekt. I løpet av filmen ser vi en endring i Sebastians forståelse av tro.

Tilgivelse
Det finnes mennesker som lady Marchmins som nok ønsker det beste for Gud og sine omgivelser, men som likevel ender opp med å kue og kontrollere andre på en usunn måte. Det finnes også mennesker som misbruker nåden ved at de, som det sies i filmen: ”Synder alt de kan, for så å bare be om tilgivelse”.

En utfordring er å se på tilgivelse slik vi møter den hos Jesus. Han var helt klar på at tilgivelsen er altomfattende – og inntreffer med øyeblikkelig virkning. Samtidig hang tilgivelse hos Jesus sammen med en positiv bekreftelse på menneskers evne til forandring gjennom nåden: ”Gå bort og synd ikke mer!” Jesus så menneskene rundt seg som det de var. Han så problemene de sto overfor– og han så muligheten for endring. Jesus handlet ut fra bærekraftig tilgivelse. Dette er ikke snakk om en gylden middelvei mellom to yttersider slik vi finner dem i filmen. Tilgivelse, slik vi finner det hos Jesus, er selve grunnelementet i nåden, frelsen og helliggjørelsen.



Av Karen M. Kilane
© Karen M. Kilane/Damaris Norge



Tittel:Gjensyn med Brideshead
Genre: Drama
Med: Michael Gambon, Emma Thompson, Ben Whishaw, Matthew Goode, Greta Scacchi
Regi: Julian Jarrold
År: 2008
Land: Storbritannia
Lengde: 2t 12min
Aldersgrense: Tillatt for alle