Happy-Go-Lucky

 


Smil til verden


Er det mulig å lage en fengslende film om et virkelig godt menneske? Min respons på dette spørsmålet ville vanligvis vært negativt eller i beste fall skeptisk. Etter min mening kjennetegnes de beste historiene av at konflikter ikke bare blir redusert til en formel, eller at de presenterer helter med tydelige mangler og temaer som man ikke lett finner en løsning på. Jeg har problemer med å omfavne  "de gode" eller  "de positive" karakterer fordi de ofte kun viser en side av menneskets natur, og dermed overser noen av de vanskelige aspektene ved livet. Mike Leigh lager velykkede filmer som på en god måte forteller vanskelige historier. Vanligvis fokuseres det på tragikomiske skikkelser som lever i "feil" ende av det sosiale spekteret. Leighs filmer forteller historiene om disse karakterene; liv som er heller dystre og smertefulle. Leigh er også kjent for sin særegne improvisasjonstil: Han gjør seg ikke bruk av fullstendige manus, og noen ganger vet ikke skuespillerne hans hvilken retning plottet tar før dagen de skal spille den inn.

Happy-Go-Lucky er Leighs første film siden Vera Drake i 2004. Den markerer et skifte både i stemning og tone. Dette er kanskje hans mest "nonchalante" film, men det er også den mest underholdene (i ordets beste forstand). Leighs filmer viser alltid sammensatte og interessante karakterer, og denne filmen er intet unntak. På tross av skifte i tone og stemning bærer Happy-Go-Lucky alle de rike og provoserende nyansene til en Mike Leigh-film, og etter min mening (og uten at jeg lar følelsene ta av gårde) er filmen en av de beste og mest fornøyelige så langt i år. Kanskje det faktisk er mulig å lage en virkelig engasjerende fortelling om en person som på bunnen bare er "god", når det blir lagt i hendene på en så talentfull og dyktig mann som Leigh.

Kjernen i Happy-Go-Lucky er en karakterstudie av en ung kvinne ved navn Poppy (Sally Hawkins, som vant prisen for "Beste Skuespiller" under filmfestivalen i Berlin i 2008). Filmen har ikke et spesifikt plott; det er mer en sekvens av individuelle, men allikevel sammenføyde vignetter som omhandler Poppy's hverdagsliv. Filmen har et tungt fokus på Poppy (hun er i hver eneste scene), dermed det er liten tvil om at filmen blir vurdert ut fra hvordan publikum liker rollefiguren hennes. Heldigvis er det vanskelig å unngå å like denne rollefiguren, og etter å ha tilbrakt to timer sammen med henne vil du ønske at du kunne bruke mer tid med henne, og videre skulle du ønske at du kjente flere folk som henne. Dette poenget kommer sterkere fram ved at man i introduksjonen fremstiller Poppy som en som en simpel, livlig, pratsom, og til og med litt plagsom, om enn på en sjarmerende måte. Utover i filmen blir Poppy sakte, men sikkert, fremstilt som en mangfoldig person, som viser stor grad av kompleksitet, tanker og innlevelse. Hawkins' innsats her kan ikke uttrykkes sterkt nok; hun gjør en fantastisk jobb med å skape en rollefigur som veldig fort kunne blitt både irriterende, klisje og til og med falsk. I stedet klarer hun å skape en virkelig person, som vi lengter etter å se og være sammen med. Hun er forskjellig fra de andre av Leighs heltinner, fordi hennes oppførsel ikke ser ut til å dekke over underliggende usikkerhet og mørke hemmeligheter. 

Happy-Go-Lucky begynner med Poppy som sykler gjennom sentrum av London på vei til en bokhandel i Camden Town. Når hun kommer frem skremmer hun assistenten som jobber der kun ved å være pratsom og vennlig mot han. Hun virker å være en person som liker å være sammen med andre mennesker og som ser det beste i dem. Hun forsøker stadig å glede andre mennesker rundt henne ved hennes konstante skravling og vitser. Til og med når hun finner ut at sykkelen hennes har blitt stjålet, prøver hun å være positiv; hun ser det heller som en mulighet til å begynne med kjøretimer. Poppy blir først presentert som en person med lite ansvarsfølelse, men når hun senere jobber som barneskolelærer, blir man overrasket. I resten av filmen ser vi hvordan Poppy fester med venner, forbereder skoletimer med kolleger og romkamerat Zoe (Alexis Zegerman), og tar kjøretimer med bil. Vi får også se at hun opptrer som surrogatmor for sine søstre og at hun tar flamenco- timer (en av filmens morsomste scener forøvrig).

Leighs har et kjent varemerke hvor en av rollefigurene i enhver film er taxisjåfør. I denne filmen er denne rollen imidlertid byttet ut med en kjøreskolelærer. En av fortellingene i filmen som blir spesielt vektlagt, er forholdet mellom Poppy og kjøreskolelæreren Scott (Eddie Marsan). Ordentlig, ryddig, konservativ, mistroisk, engstelig og sint; Han er hennes komplette motsetning. Scott ser ut til å trives i en verden hvor trygghet står i sentrum, og hvor det er tydelig hva som er en rett og hva som er en gal måte å gjøre ting på. Poppy sin inntreden i hans verden er virkelig en forstyrrelse av hans kategorier av hvordan verden skal være. Hun har på seg "upassende" sko for kjøring, tar ikke hensyn til kjøringens mange farer, hun spør Scott en haug med personlige spørsmål og hun utfordrer hans syn på andre mennesker. Det er derfor ingen overraskelse at forholdet deres går mot et eksplosivt klimaks, og dette blir fremstilt på en sterk og rørende måte. Poppys og Scotts forskjellige måter å se verden på fungerer på mange måter som en smart undersøkelse av et multikulturelt London og hvordan moderne briter enten omfavner eller frykter utviklingen. Filmen portretterer verken London som et urbant helvete eller som et Richard Curtis drømmeland. I stedet viser den byen som fargerik, voldsom og sjarmerende; akkurat som Poppy.

Et annet viktig poeng filmen får frem, er relasjonen Poppy etablerer med sosialarbeideren Tim (Samuel Roukin). De møttes som et resultat av at Poppy ville hjelpe et barn på skolen som blir trakassert av en annen gutt. I stedet for et melodrama, velger i stedet Leigh å gi oss morsomme, ærlige og rørende scener om det å være sammen og å prate om hverdagslige ting. Som alle andre har også Tim falt for henne. Scenene vi får se fra skolen viser at Poppy er en dyktig lærer; når hun ser bråk reagerer hun raskt og på en sensitiv måte. Hvis andre som var mindre begavet skulle lagd filmen, kunne fort Poppy's karakter blitt en klomsete person man ble glad i eller kun en uskyldig ung kvinne. I stedet klarer Leigh gjennom scener som dette å fremstille Poppy med mer dybde og følelser under overflaten enn vi først får inntrykk av. 

Det er flere scener i filmen som bygger opp om Poppy's dybde og innsikt; blant annet hennes møte med en hjemløs mann og hennes besøk til sine svigerinner og svogere. Hun synes å ha et tilfredsstillende liv, i all sin enkelhet. Ikke på en glatt og naiv måte, men heller som et følge av et bevisst valg om å være positiv, selv i møte med livets vanskeligheter. Her må det igjen poengteres at hun ikke lar sin positive tilnærmning stå i veien for å ærlig gå inn på problemstillinger om livets vanskelige sider. Hun vet å være observant, seriøs og reflektert når dette blir krevd av henne; men samtidig virker hun kun interessert i å akseptere sin egen identitet som en som inderlig vil at hun selv og andre skal være glade. Hver eneste scene i filmen bygger opp et bilde av en positiv, godhjertet person, som er klar over livets mørke sider, men samtidig er fast bestemt på å nyte livet.

Utviklingen i filmen som viser nyansene i Poppy's karakter, er ikke kun filmens styrke, den er etter min mening filmens viktigste poeng. Happy-Go-Lucky er en film om hvordan vi responderer på gledene, fryktene og skuffelsene vi møter hver dag. Og like generøs som livet er med alle disse tingene, er også våre mulige svar på omstendighetene vi møter. Dette er med på å gi oss et overblikk på livet. De fleste rollefigurene i filmen kan egentlig sies å gi ulike responser på livet som møter dem. For Scott, som har prøvd å skape trygghet i en usikker verden, har dette endt opp med mye frykt og forakt. Dette har igjen ført til sinne, usikkerhet og følelsen av å leve et fremmedgjort liv. Selv flamenco-instruktøren ser på flamencoens skjønnhet og lidenskap som en måte å føle seg selvsikker og sterk i møte med dem som har behandlet henne dårlig. Flamenco blir for henne en kilde til å føle seg sterk på en ikke- truende, nesten terapeutisk måte. Dette understreker igjen hennes syn på live, hvor det blir viktig å hevde sin rett overfor de som har krenket henne.

Hvis vi er ærlige vil de fleste av oss måtte innrømme at vi noen ganger møter usikkerhet og skuffelser i livet med forskjellige former for frykt og forakt. Andre ganger ser vi på vanskelighetene i livet og blir overveldet, og derfor reagerer vi med å forenkle eller se på livet med et naivt rose- farget blikk. Det som er så fengslende med Poppy, er at hun unngår å falle i begge grøfter. I stedet klarer hun å betrakte livet på en vakker og forsonende måte. I "forsonende" ligger det en forståelse av at hun er klar over verdens ufullkommenhet, men som samtidig har potensiale til å bli snudd til noe godt.

Poppys forsonende syn på livet (eller det jeg kaller ekte positivitet) minner meg om formaningen til Paulus i hans brev til kirken i Filippi: For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det! Gjør det dere har lært og tatt i mot, sett og hørt hos meg. Så skal fredens Gud være med dere. (Fil 4,8-9). Denne formaningen ble ofte formidlet til meg på en svært moralistisk måte, som handlet om hvordan jeg oppførte meg, for eksempel om å bli kvitt urene tanker og erstatt dem med gode. Eller for å forenkle litt: ikke tenk på livets mørke side; tenk bare på det positive og gledelige. Jeg tror at Poppy's karakter inviterer oss til se på dette avsnittet i nytt lys. Det er ikke det at Paulus sin formaning er ment å være en fornektelse av de vanskelige og smertefulle sidene av livet. Det er heller en oppfordring til å møte disse på en ærlig måte, med et ekte, positivt blikk.

Nøkkelen til dette synes å ligge i Paulus' siste setning - nemlig at fredens Gud vil være nær oss. I Happy-Go-Lucky er det imidlertid ingen antydninger til at Poppys positive syn på livet har sin kilde i et møte med Guds fred i alle omstendigheter. Etter min kunnskap er Mike Leigh heller en ateist. Det er derfor interessant at Poppy innlemmer denne følelsen av fred - et virkelig ekte, håpefullt utgangspunkt - som om det var en realitet i hennes liv, selv om hun ikke navngir den som det. Hennes syn på livet ser ut til å være rotfestet i tro; ikke en tro på det gode i mennesket (filmen gjør en god innsats for å unngå dette synet), men i stedet en tro på "det store bildet". På en eller annet måte finnes det en tro og et håp om at det finnes noe godt i verden; selv i en verden full av smerte, tap, forræderi og skuffelser. På grunn av dette føler Poppy seg fornøyd med sitt valg, som består i å nyte livet og alt det livet byr på, og i den prosessen også hjelpe andre med å nyte det litt mer selv. Ved å omfavne dette ekte og positive synet på livet viser Guds fred seg tydelig for oss, og dette blir svært godt demonstrert i denne filmen.  
 
Av Stephen Innes
© Stephen Innes/Damaris Norge 2008

Oversatt av: Bjørn Beckmann

 



Tittel:Happy-Go-Lucky
Genre: Drama
Med: Sally Hawkins, Alexis Zegerman
Regi: Mike Leigh
År: 2008
Land: Storbritannia
Lengde: 1t 59min
Aldersgrense: 7 år